NRK Meny
Replikk

Det har ikke vært stille om etiopierne

Selv uten interesse fra «den fjerde statsmakt», har det vært mulig å kjempe for de flere hundre menneskene som ble plassert i uholdbar situasjon etter en omstridt returavtale.

Video Saksøkar staten

Etter undertegnelsen av returavtalen mellom Norge og Etiopia for to og et halvt år siden gikk mange etiopiere i dekning. NRK møtte en av dem våren 2012. Siden har mediedekningen av etiopiernes mistet omfang, skriver replikkforfatterne. (arkiv 2. april 2012).

Denne replikken er et svar til kronikken «Stillheten om retur til Etiopia» (18. juni), av Cathrine Eide og Marta Bivand Erdal ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

Forskerne Cathrine Eide og Marta Bivand Erdal reiser en debatt om norsk asylpolitikk når de spør hva som har skjedd etter at den såkalte «Returavtalen» ble inngått mellom Etiopia og Norge i 2012. Den åpner for tvangsretur av etiopiske asylsøkere til Etiopia. Så vidt vi vet har ingen blitt tvangsreturnert ved bruk av avtalen så langt.

Ingen fikk fri rettshjelp

Selv om media ikke har skrevet mye om denne avtalen så har det imidlertid langt fra vært stille om den. Kort tid etter at den ble signert leverte vi et felles søksmål, på vegne av rundt 450 asylsøkere, til Oslo tingrett på det grunnlag at avtalen er i strid med forbudet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon mot kollektiv utsendelse av asylsøkere uten opphold. Ingen av saksøkerne hadde fri rettshjelp.

Alle fikk avslag etter begrunnelse utarbeidet av den sentrale statsmakten.

Fellessøksmålet ble endelig avvist av Høyesterett. Dette skjedde på tross av at vi foreslo å redusere søksmålet til noen få pilotsaker. Staten avviste en slik løsning siden vi krevde at man måtte avstå fra å bruke «Returavtalen» inntil pilotsakene var gjennomført.

Saksøkerne søkte da sine respektive fylkesmenn om fri rettshjelp til å anlegge individuelle søksmål, men alle fikk avslag etter begrunnelse utarbeidet av den sentrale statsmakten.

EMD innvilget 11

Cirka 350 av sakene ble derfor innklaget for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) som på sin side har valgt ut 11 saker som pilotsaker. Disse sakene er forelagt norske myndigheter til uttalelse.

Disse papirløse menneskene mottar årlig cirka 24.000 kroner i til livsopphold.

Klagerne i disse 11 sakene har nå, uventet, og på tross av tidligere avslag, fått fri rettshjelp for å prøve sakene sine for norsk domstol. Søksmål er da anlagt ved Oslo tingrett. Staten har likevel ikke vist den sjenerøsitet at man nektet å oppheve av det såkalte bostedsforbeholdet for advokaten, det vil si at vi som har representert saksøkerne i over to år ikke får dekket våre reiseutgifter til Oslo i forbindelse med rettssakene, og UDI har avslått søknad om reisestøtte til saksøkerne slik at de har kunnet møte sine advokater. Disse papirløse menneskene mottar årlig cirka 24.000 kroner i økonomisk støtte til livsopphold.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Fikk opphold eller asyl uten ny søknad

Etter at EMD fattet interesse for sakene har, på nesten like stort magisk vis, et antall av dem som opprinnelig levde med avslag fått asyl eller oppholdstillatelse i løpet av de siste par årene. Dette også uten å ha søkt på nytt.

De prosessene vi har kjørt etter at «Returavtalen» ble vedtatt er gjort mulig ved stor innsats fra det sivile samfunn i form av støtte til den enkelte etiopier samt innsamling av midler til gjennomføring. Vi er også så ubeskjedne at vi tror at prosessene har forhindret, eller, i det minste forsinket, bruk av avtalen til masseutsending av asylsøkere fra Etiopia.

Mangler medieappell

Denne prosessen er mediene gjort kjent med, men foruten at Klassekampen og Stavanger Aftenblad har vist begrenset interesse for saken, har vi ikke sett noen interesse fra de øvrige medier. Vi vet ikke hva det skyldes all den tid saken er interessant og prinsipiell nærmest uansett synsvinkel. Vi ser jo selvfølgelig at saken vår mangler noen av den appell som har kjennetegnet de saker som er omtalt i kronikken. Dermed ligger det for så vidt vel til rette for at asylpolitikken i noen grad styres av tilfeldigheter der det lages skreddersydde løsninger i saker som oppnår oppmerksomhet i mediene.

Saken illustrerer at det er mulig å kjempe uten interesse fra ‘den fjerde statsmakt’.

Det er riktig at noen hundre etiopiere fortsatt sitter på pinebenken, men saken illustrerer likevel at det fortsatt er mulig, selv uten interesse fra «den fjerde statsmakt», med andre midler å kjempe for at statsmaktens rammer for sin asylpolitikk holder seg innenfor noen grenser i et sivilisert samfunn.

Det har altså ikke vært så stille om retur som kronikken antar. Kanskje har det reddet noen fra å bli utsatt for behandling som setter deres liv og helse på spill.