Det er en stund siden vi så hverandre sist. Mye nytt har kanskje skjedd i livet. En ny jobb, studier, eksamener, venner eller hobbyer? Men det er du ikke så veldig interessert i. Det er nemlig én ting, og ett spørsmål, som er litt viktigere enn alt det andre:
Har du fått deg kjæreste?
Uansett om vedkommende er en tidligere klassekamerat eller om det er en gammel onkel – spørsmålet dukker alltid opp. Hvis du svarer «ja» på dette spørsmålet vil vedkommende kanskje nikke fornøyd og smile anerkjennende. Om du derimot svarer «nei», vil de lure på:
Hvorfor har du ikke det?
Det virker som om det er en slags norm som har grodd seg så fast i samfunnet, at det å være singel kun er en midlertidig fase i livet. Om man ikke har kjæreste, så går man bare rundt og venter på det.
Vi som er single er ikke like lykkelige. Vi er ikke like vellykkede i dette spillet som livene våre er. Spørsmålet om jeg ikke har funnet meg en kjæreste ennå, har jeg fått så å si så lenge jeg kan huske.
For ikke bare forventes det at jenter skal finne noen å dele livet med, det er også forventet at det er noe vi inderlig skal ønske oss.
For hva er vel livet uten en mann? Av og til føler jeg, trist nok, at dette er sant. Ideen er tross alt noe vi har fått dyttet ned i halsen siden da vi var små barn. Der vi satt i sofaen og fulgte med på alle Disney-prinsessene vi så opp til. De som gang på gang ble reddet av en ridder i skinnende rustning.
Skjebnen deres var avhengig av at en mann valgte å kysse dem, gjerne mens de lå bevisstløse i en seng. For ikke å snakke om de utallige «chick flick»-filmene og seriene som tilsynelatende aldri faller av moten, der en lykkelig slutt er det samme som at hovedrollen endelig får kysse den kjekke gutten.
Ikke tolk meg i verste mening, for jeg liker disse filmene jeg også. Men det er ikke rart at jenter aksepterer dette narrativet, også for seg selv. Hele livet mitt har jeg tenkt at når jeg blir voksen så skal få mann og barn.
Jeg mener ikke at det er noe feil ved å ønske seg nettopp dette, men jeg tror også at det er verdt å spørre seg selv om det er noe man faktisk ønsker, eller om det er noe man nesten har blitt indoktrinert til å ønske seg.
For det kan være veldig myndiggjørende å velge singellivet. Det behøver ikke være et midlertidig ventestadium man vil komme seg ut av så fort som mulig. Det er heller noe man velger selv, for seg selv, og noe man kan være fornøyd med.
Det er noe utrolig nedverdigende ved tanken om at man bare er en halvdel av noe større, og tilsynelatende bedre.
Når man er singel har man tid og rom til å velge seg selv igjen og igjen. Det å være singel er ikke et problem som bør løses så raskt som mulig: det er en mulighet til å skape sin egen lykke. Du bør ikke ta til takke med mindre enn du fortjener.
Det finnes mange alternativer til «mann og barn» som kan gjøre kvinner som ønsker noe annet for seg selv minst like lykkelige. Det er det på tide å få opp og frem.
Så ikke spør meg om jeg har funnet mannen i mitt liv.
Det er så mye ved meg som er hundre ganger mer interessant enn det.
