Det er nemlig mange studier som viser at overvekt og fedme – definert nettopp i henhold til BMI, eller kroppsmasseindeks, – øker risikoen for en rekke sykdommer knyttet til livsstil, deriblant hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreft.
Én stor studie fra 2016, som inkluderte mer enn 30 millioner personer, fant at den laveste risikoen for tidlig død er forbundet med en BMI så lavt som 22-23.
I en kronikk taler Carina Elisabeth Carlsen for å skrote konseptet BMI som brukes for å klassifisere overvekt og fedme. Hun påstår at BMI-skalaen er ubrukelig, og at forskere har forutinntatte holdninger om kropp når de studerer sammenhengen mellom BMI og sykdom. Denne påstanden er totalt grunnløs. Hypotesene som legges til grunn for god forskning er tvert imot nøye gjennomtenkt og baseres på tilgjengelig litteratur.
Carlsen har rett i at BMI alene ikke avgjør om man er i risikosonen, men det er heller ikke slik risikovurdering fungerer. Livsstilssykdommene nevnt innledningsvis utvikles over lang tid, og sammensetningen av risikofaktorer som leder dit er kompleks. Derfor brukes også en rekke andre parametre når man vurderer risiko for livsstilssykdommer.
Carlsen viser videre til en studie som konkluderer med at en stor andel overvektige feilaktig klassifiseres som metabolsk syke. Selv om tallene virker overbevisende, er resultatene blitt imøtegått av en langtidsstudie som viser at selv om man er overvektig men «sunn» på ett tidspunkt, er det en overhengende fare for at man utvikler «usunn» overvekt senere. Metabolsk «friske» personer med overvekt og fedme er med andre ord mer utsatt for å utvikle kroniske sykdommer over tid enn personer med BMI under 25.
BMI egner seg som mål på kroppssammensetning på gruppenivå og i et samfunnsperspektiv. BMI kan for eksempel benyttes som en indikator på vektstatus i befolkningen, og er godt egnet til blant annet å måle trender over tid.
Selv om det er riktig at enkeltindivider tidvis kan feilklassifiseres, vil de aller fleste falle innenfor kategoriene overvekt og/eller fedme grunnet kroppsfett og ikke muskelmasse. Om noe, ser problemet snarere ut til å være at mange med for mye kroppsfett ikke fanges opp av BMI.
Overvekt skal ikke stigmatiseres, og ingen skal utsettes for hets og diskriminering uansett kroppsform, selv om det dessverre skjer altfor ofte. De psykososiale konsekvensene av overvekt bør adresseres på en fornuftig måte, men å definere seg bort fra et problem ved å skrote et verktøy som fungerer og å slutte å snakke saklig om det er ikke løsningen.
Sakens kjerne er hvorvidt BMI egner seg som et mål på kroppssammensetning og som risikofaktor for sykdom. Sistnevnte er etter vårt syn hevet over enhver tvil, selv om det finnes unntak.
