Norge står foran en stor omstillingsoppgave. Selv om økende oljepriser kanskje gir oss et lite pusterom, er alle enige om at fremtidens verdiskapning i Norge må komme fra andre næringer. Mange snakker om viktigheten av innovasjon, og mangelen på gründere. Det hevdes at det ikke er kultur for å skape nye bedrifter i Norge. Vi mener det er feil.
De siste femten årene har vi hvert år satt sammen en liste over de femti mest suksessfulle bedriftene i Norge. «Fast 50» er definert som bedriftene med høyest vekst, basert på egenutviklet teknologi. Til sammen dreier det seg om 457 norske innovasjonseventyr. Det finnes mange fantastiske historier om skaperkraft, kreativitet, globalt ledende ideer og evne til å skape lønnsom vekst. Selv med en hovedvekt av innovasjonsselskaper i Oslo og Vestlandsregionen, finnes slike selskaper over hele landet. Disse bedriftene skal være motorene i fremtidens AS Norge, og basert på vår analyse, står den norske innovasjonsevnen sterkt.
Dessverre blir altfor få av disse bedriftene til de lokomotivene vi trenger. Kun 18 av 457 selskaper har passert en milliard kroner i omsetning. Av disse 18 er det bare to selskaper som fortsatt er under kontrollerende norsk eierskap. Det blir enda mer tydelig: Blant de 50 selskapene med høyest prosentuell vekst, er halvparten kjøpt opp av andre aktører. Norske selskap med særskilt høy vekst utgjør svært attraktive kjøpsobjekt. Oppkjøper kan være både industrielle konkurrenter eller oppkjøpsfond, men de største oppkjøpene har blitt gjennomført av internasjonale aktører.
Med andre ord: Vi selger ut arvesølvet vårt for full maskin. Straks et norsk innovasjonseventyr begynner å nærme seg en grense der det er mulig å se for seg en internasjonal industrisuksess, begynner også kjøperne å banke på døren. Det er allment akseptert at en gründer som selger, er vellykket. Det er første bud på alle de tallrike gründerprogrammene som finnes i Norge: «Du må ha en plan for exit, for å få investorer. Du må ha det på slide 2 i investorpitchen din!».
Rent industrielt er det i mange tilfeller også riktig: For å videreutvikle en forretningsidé som har vist seg å være bærekraftig, må man ha inn nye eiere som kan bistå i en internasjonal utrulling av et konsept. Når vi tenker verdiskapning for det norske samfunnet er det likevel grunn til å spørre: Burde vi gi noen flere av disse selskapene et driftsgrunnlag til å bygge seg opp som en stor aktør på egen hånd? Hvis målet er å skape nye arbeidsplasser, er det alltid riktig at virksomheten blir kjøpt opp av en amerikansk industrigigant? Burde vi tilrettelegge bedre for denne fasen av innovasjonsarbeidet?
Et interessant funn i vårt materiale er at vekstvinnerne i Norge blir raskt lønnsomme, mens de globale suksesshistoriene bruker store ressurser på å skalere raskere. Kan det være slik at ønsket om rask lønnsomhet som et ledd i en exitstrategi gjør at norske gründere og investorer ikke har nok fokus på å skalere virksomheten?
Heldigvis finnes det noen tunge industrielle investorer i Norge, som er beredt til å gå inn med den langsiktigheten, kapitalen og kompetansen som behøves for å bygge opp en global milliardvirksomhet. Vi vil likevel hevde at det er for få, og at det er for lite kapital tilgjengelig for denne fasen.
Kapital alene er neppe nok for å skape flere norske industrieventyr. Vi bør også spørre oss om rammevilkårene er tilpasset de bedriftene som er i denne fasen. Vår Fast 50-analyse gir ikke svar på dette, men mange peker på ufordelaktige rammevilkår for bedriftseiere som har begynt å tjene penger. Kritikk av formuesskatten er et punkt som ofte går igjen. «Det smarteste jeg kan gjøre, er å selge bedriften og sette pengene i eiendom», har en av lederne av disse 457 bedriftene uttalt. Han er ikke den eneste gründeren i Norge som har gjort den vurderingen.
Norske oppstartsbedrifter selges for lett. Vi ønsker oss et mer «svensk», langsiktig industriperspektiv, ikke minst fra politikerne. Det er uproblematisk å snakke om tilrettelegging for gründervirksomheter når de bare er én eller noen få ansatte, og det ikke koster noe særlig. Det som virkelig monner, er å snakke om tilrettelegging for potensielle milliardvirksomheter.
Det er ikke alltid gasellene, eller de som casher inn som er de store heltene. Vi bør juble for dem som tenker langsiktig, og våger å satse stort. En begynnelse er å hylle stayerne, ikke selgerne.
