Ikke rom for uenighet

Redselen for angrep har i Israel tatt form av en patriotisme som ikke gir rom til alternative synspunkter. Landet er i ferd med å bli et sted der opposisjonen blir tvunget til stillhet.

Benjamin Netanyahu i Tel Aviv august 2014

Rommet for uenighet i Israel blir stadig mindre, mener kronikkforfatteren. Her er Israels statsminister Benjamin Netanyahu på vei inn til en pressekonferanse i Tel Aviv denne uken.

Foto: Oded Balilty / Ap
Kronikkvignett Ytring

Da krigen startet våknet vi, som de fleste andre i Tel Aviv, hver dag med spørsmålet om når første luftvernsirene vil gå av. Rekker vi å løpe i bomberommet? Eller blir det trappeoppgangen eller badet, igjen?

Statistisk sett tar det jo litt tid mellom første og andre alarm, så jeg rekker nok en handletur imellom. Jeg er redd, og redselen for at noe skal skje med vår ti måneder gamle datter gjør at jeg blir sliten. Tanker om hvor det er tryggest for henne å sove svirrer rundt før vi skal legge oss. Stort sett ender hun mellom oss i senga. Rasjonelt vet jeg at hun neppe er tryggere der enn i egen seng, men slik er det.

FØLG UTVIKLINGEN PÅ GAZA: NRKs Nyhetssenter

Dele familien i to?

Forleden dag snakket vi med venner i Gaza. De forteller at de ikke vet om det er best å dele opp familien i to grupper eller beholde alle samlet. Er det bedre at en av foreldrene overlever med to barn, eller er det like greit å dø alle sammen?

Rekker vi å løpe i bomberommet? Eller blir det trappeoppgangen eller badet, igjen?

Ine Eriksen

Vårt stress og vår redsel i Tel Aviv er berettiget. Å få missiler skutt mot seg og familien er grusomt, og utrolig skremmende. Men vi har samtidig en plikt til å se proporsjonene i denne krigen.

Jeg trenger en pause for å få handlet. Palestinerne trenger en pause for å dra til Rafah for å hente sine døde. Vi kan dra, befolkningen i Gaza er sperret inne.

Trusler og hets

Den jødiske majoriteten i Israel har til nå, i stor grad, nytt godt av ytringsfrihetens muligheter, men i det siste har flere valgt stillheten fremfor ytring. Motstand mot krigen blir oftere møtt med trusler. De sosiale mediene fylles med sider dedikert til trakassering av enkeltaktivister. Deres telefonnummer og bostedsadresse oppgis, med oppfordring om å vise dem hva som skjer med svikere. Kvinnelige aktivister mottar trusler om seksualisert vold. Aktivister og journalister fra venstresiden blir banket opp utenfor sine egne hjem.

Da den israelske regissøren Shira Geffen før visningen av hennes nyeste film på Jerusalem filmfestival gikk opp på scenen og leste navnene på de fire barna som ble drept på stranda i Gaza samme dag, ble hun svart med buing fra salen.

Senere ble det opprettet Facebook-sider som oppfordret til deportasjon av henne, og hun mottok drapstrusler mot seg selv og sin familie.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Sammenlignes med Taliban

Markeringer mot krigen både i Tel Aviv og Haifa har blitt møtt av høyreekstreme motdemonstranter. I Haifa medførte det at 15 fredsaktivister ble brakt til sykehus med skader etter å ha blitt angrepet. Sist lørdag bestemte politiet i Tel Aviv at det var lettere å forby fredsaktivistene å demonstrere enn å beskytte dem.

Stort sett ender datteren vår mellom oss i senga. Rasjonelt vet jeg at hun neppe er tryggere der enn i egen seng, men slik er det.

Ine Eriksen

Beslutningen kom minutter før demonstrasjonen skulle starte, og flere ble arrestert for ulovlig demonstrering, selv om markeringen var søkt om og godkjent i forkant.

B’tselem, en internasjonalt anerkjent israelsk organisasjon som jobber for menneskerettigheter både i Israel og på okkupert palestinsk jord, ønsket å publisere en reklamespot på statskanalen, der de leste opp navnene på de til da drepte barna i Gaza. Dette ble avvist av tv-kanalen.

Da Israels utenriksministers talsperson Yigal Palmor ble bedt om å forklare hvorfor det ble avslått under et intervju med amerikanske National Public Radio var svaret «ville NPR ha sendt reklame for Taliban?»

Lite troverdig mantra

Dette er bare noen eksempler på en hverdag som gjør israelske myndigheters mantra om at de er Midtøstens eneste demokrati mindre og mindre troverdig.

I et demokrati er det likhet for loven. I et demokrati kveles ikke opposisjonens ytringer, man mister ikke jobben for å poste karikaturer som setter statslederen i et dårlig lys. Man skal ikke trenge å være redd for sin egen eller sine barns sikkerhet etter å ha lest opp navnene til drepte barn. Man skal kunne ytre sin avsky for vold, uansett hvor den kommer fra, uten å risikere jobb eller helse.

LES OGSÅ: Murens generasjon skal arve konflikten

Landet blir fattigere

I dag fikk jeg en e-post fra en god venninne. Hun skrev: «Jeg vil at min sønn skal vokse opp uten å assosiere smell med bomber. Uten å bli lært opp til at andre barn må dø for at han skal være trygg. Uten å måtte høre slagord som 'død over araberne' når han går hjem fra barnehagen. Uten å høre at moren hans er ei landssvikende hore fordi vi minnes de drepte på palestinsk side. Vi flytter til Sverige og vet ikke når vi kommer hjem.»

Endring må skje innefra, men tiden har også kommet for press utenfra.

Ine Eriksen

For min venninne har klimaet blitt så hardt at hun ikke orker mer. I bytte får Israel redde franske jøder som rømmer fra et Europa de ikke lenger tør leve i.

Flere som min venninne reiser fra Israel. Uten dem blir landet et fattigere sted. Den lille venstresiden har blitt enda mindre, og for oss utenfor har det blitt desto viktigere å støtte de som er igjen.

Endring må skje innefra, men tiden har også kommet for press utenfra.

De landene som ser på seg selv som venner av Israel har en plikt til å hjelpe med å korrigere kursen som nå er langt unna den til et demokrati.

Kronikkforfatteren bodde i Tel Aviv ved utbruddet av de siste kamphandlingene på Gaza. Hun har nylig returnert til Norge.