Hopp til innhold
Kronikk

Ikke rom for selvmedlidenhet

På landslaget tvinges man til å bære med seg pinlige nederlag i flere måneder. Men nå trenger vi optimisme og handlekraft.

John Arne Riise etter kampen mot Albania

John Arne Riise var ikke den eneste som var skuffet etter tapet for Albania. Assisterende landslagstrener skriver her om ydmykelsen og 'den pinlige følelsen'.

Foto: Grøtt, Vegard / NTB scanpix

Starten på påska var blytung. Fadesen mot Albania var det første jeg tenkte på da jeg våknet de første dagene; en følelse av skuffelse, tomhet, sorg, irritasjon.

Det var bare en fotballkamp, vil noen si. Nei, det var litt mer enn det.

Men i denne bransjen må du opp på beina igjen.

I klubbene er det enklere, når neste kamp kommer i løpet av noen dager. Da får du 24 timer på deg til å gruble, analysere og sile ut hva du skal ta med deg av læring til neste gang. På et landslag er det verre, når neste kamp først spilles i juni. Da tvinges du til å bære med deg slike nederlag i drøye to måneder.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Vet mer om hva som sviktet

Jeg klarte å se igjennom kampen på pc-en to dager etterpå, men ble ikke akkurat i bedre humør av det.

Det tar tid å svelge ydmykelsen, kvitte seg med den pinlige følelsen og se etter mulighetene videre.

Ola By Rise, assisterende landslagstrener

Det tar tid å svelge ydmykelsen, kvitte seg med den pinlige følelsen og se etter mulighetene videre. Nå trenger vi mest av alt optimisme, handlekraft og evne til å lære.

En del analysetimer senere vet vi også mer hva som sviktet, og hva vi kan ta med oss videre.

Først det positive: spillerne sto samlet om en kampplan som innebar framoverspill og ikke minst utnyttelse av kontringsmulighetene vi mente Albania ville gi oss, selv på Ullevaal. Vi hadde aggressivitet, innsats og vilje til å løpe begge veier, det skal laget ha.

Men på en ujevn bane rant nesten alle overgangsangrepene (og mange andre angrep) ut i gråbrun sand. Vi var unøyaktige, mistet ball og framsto urolige i valg og utførelse, mest utførelse.

Oppjaget unøyaktighet

Tallene viser at vi ikke har pådratt oss så mange tekniske feil/ballmist siden 2011-sesongen. I alt hadde spillerne 66, det er mer enn i «versting-kampene» mot Ukraina (64) og Island (60). Vi virket stresset, med en slags oppjaget unøyaktighet vi må gjøre noe med.

Mot Ukraina i generalprøven slet vi med mange dårlig framdrift og mange bremsepasninger når vi kunne spilt framover eller avansert. Men tallet på forsinkende pasninger gikk ned fra 33 til 12 mot Albania, problemet lå ikke der.

Likevel er det forskjell på besluttsom framdrift og oppjaget unøyaktighet, der presisjonen og samhandlingsrytmen mangler.

Vi skulle og burde ikke tapt, men skapte for lite selv.

Ola By Rise, assisterende landslagstrener

Blant unøyaktighetene var det mange dårlige innlegg, både i etablert spill og på dødball. Vi hadde skral uttelling på både cornere, korridorfrispark og lange innkast. Det hang også sammen med et robust og godt organisert Albania, som sluttet å gi bort så mange overganger etter pause.

Og som dro et smart, innøvd frisparkmål ut av ermet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

En ikke helt uviktig landskamp

Men vi ble for endimensjonale, og manglet trøkk når det var viktig (dueller i boksen), og smartness og finesse når det oppsto rom langs bakken vi kunne ha utnyttet.

Og selv om vi vant sjansetellinga (jeg lander på 4-2, i grenseland til 4-3), er fire målsjanser for lite, når vi ser på hva vi burde fått ut av alle tilløpene og nesten-mulighetene i alle spillets faser. Vi skulle og burde ikke tapt, men skapte for lite selv.

Og det må vi gjøre noe med, omgående.

Vi misset på Ullevaal sist, men har muligheten til å rette opp mye i Tirana fredag 7.juni.

Det blir en ikke helt uviktig landskamp, for å si det forsiktig.

Denne teksten ble først publisert som et blogginnlegg på sidene til Norges Fotballforbund.