Straffesaker med anklager om vold, seksuelle overgrep og andre alvorlige forbrytelser, har dessverre ofte en stor felles utfordring: Det kan være veldig vanskelig for rettens aktører å kartlegge hva som faktisk skjedde. Og de fleste vil være enig med meg i at det nettopp er dette vi skal kreve for å dømme noen til fengsel; hendelsesforløpet og tiltaltes skyld skal være bevist utover enhver rimelig tvil.
Så hva skal vi da gjøre i alle de sakene der en samvittighetsfull og inngående etterforskning ikke har klart å frembringe objektive fellende bevis? Mange av disse sakene handler dessverre ofte om noe så lite juridisk som å ta stilling til partenes forklaringer. Hvem tror man på? Hva har skjedd? Hvem har tenkt og forstått hva underveis?
Frifinnelse med minst mulig margin
Nylig ble det avsagt en dom i Borgarting lagmannsrett. Tre menn som var tiltalt for voldtekt, ble frifunnet. Årsaken var at tre lekdommere (representanter for den alminnelige mann og kvinne) ikke mente de hadde tilstrekkelig bevis til å felle de tiltalte. Tre fagdommere og én lekdommer mente det motsatte, men det kreves fem stemmer for å domfelle. Saken ga altså en frifinnelse med minst mulig margin, og lekdommerne var utslagsgivende.
Jeg har ikke lest sakens dokumenter, og var ikke til stede under rettergangen, så jeg kan ikke ta stilling til denne konkrete dommen. Heller enn å ta stilling til denne saken, ønsker jeg å fremføre noen verdier av prinsipiell og generell karakter.
LES:
Dømmes av likemenn
Advokatforeningen mener at lekdommere bør spille en viktig rolle under domsavsigelsen i straffesaker også i fremtiden. Hovedårsaken til dette, er at tiltalte skal oppleve å bli dømt (eller frifunnet) av sine likemenn. Dette likemannsprinsippet innebærer at vi har dommere som speiler befolkning og bidrar til at dommerne lettere skal kunne forstå tiltaltes person, situasjon og forutsetninger.
Det at vanlige kvinner og menn utgjør en del av dommerpanelet, sikrer variasjon i erfaringer og perspektiver hos dommerne. Advokatforeningen mener at dette er en viktig forutsetning for domstolenes demokratiske legitimitet, og er et grunnlag for domstolenes tillit i befolkningen. De fleste land vi liker å sammenligne oss med, har også funnet at det er nødvendig med et reelt lekmannsinnslag ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaker.
LES OGSÅ:
Politikernes utfordring
For å sende et menneske i fengsel, kreves at handlingen og skylden er bevist utover enhver rimelig tvil. I mange alvorlige straffesaker er dette rett og slett veldig vanskelig. Påstand står mot påstand, og man mangler fellende bevis. Vi har en rekke rettssikkerhetsgarantier som skal motvirke det resultatet vi som et sivilisert rettssamfunn frykter mest, nemlig at uskyldige mennesker kastes i fengsel.
At alminnelige kvinner og menn deltar i domsavsigelser i straffesaker, påvirker utfallet av noen saker. Dette er meningen. Det å avsi dom i en straffesak er ikke en utfordring av juridisk karakter. Det er derimot en utfordring av menneskelig karakter. Hvem tror man på? Hva tror man har skjedd? Hvem har forstått hva, når? Til disse vurderingene ønsker vi nettopp at vanlige menneskers erfaringer og perspektiver skal være en del av dommerpanelet.
Is i magen
Stortingets justiskomité vedtok i fjor å oppheve juryordningen, og erstatte den med en meddomsrett. Spørsmålet politikerne nå må ta stilling til, er hvordan meddomsretten skal sammensettes i lagmannsretten. Jeg håper politikerne har litt is i magen, og ser på de overordnede verdier og prinsipper når meddomsretten utformes. Det er nødvendig for en demokratisk rettsprosess at lekfolk, med sin varierte erfaring og bakgrunn, fortsatt får en avgjørende betydning for de beslutningene som tas i lagmannsretten.
I mangel på en bedre formulering, gjør jeg den erfarne rettskommentator Inge D. Hansens ord fra en av hans artikler om temaet, til mine: «Bevisvurdering er for alvorlig til at den kan overlates til jurister alene.»
