Ikke jag i flokk

Redaksjoner bør ta lærdom av Riksadvokatens rapport om Monika-saken. Slik kan de kanskje unngå de samme feilene som politiet i Hordaland har begått.

Politimester og visepolitimester i Hordaland på pressekonferanse etter Monika-saken

Politimester i Hordaland, Geir Gudmundsen (til venstre), og visepolitimester Gunnar Fløystad på pressekonferanse etter at de fikk sterk kritikk for etterforskningen av Monika-saken.

Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
Kjersti Løken Stavrum byline
Generalsekretær i Norsk Presseforbund
Kronikkvignett Ytring

Store mediesaker kan ofte sammenlignes med krevende kriminalsaker for politiet. Redaksjonene skal i korthet belyse en kompleks sak så godt som mulig, undersøke hva som har skjedd, peke i retning av ansvarlige og, forhåpentlig, angi hvordan man kan unngå at tilsvarende skjer igjen.

Riksadvokatens rapport etter den fatale Monika-saken, der politiet i Hordaland tidlig sporet av med hovedteorien om at den åtte år gamle jenta hadde tatt sitt eget liv, har en rekke læringspunkter som kan leses med redaksjonelle briller. For også redaksjonene kan ha en lei tendens til å lene seg på en hovedvinkling som i for liten grad blir utfordret.

«Kald hjerne»

I etterkant av saker som har blitt gjenstand for massiv mediedekning, er inntrykket gjerne at vi har mediemangfold i Norge, men sjelden at dette mangfoldet gir mange ulike innfallsvinkler til en sak. Mediene blir ofte kritisert for å jage i flokk.

Også redaksjonene kan ha en lei tendens til å lene seg på en hovedvinkling som i for liten grad blir utfordret.

Kjersti Løken Stavrum

Rapporten som ble utarbeidet etter Tønne-saken anbefalte redaksjonene å ha en «kald hjerne» for å unngå at «blodtåka» skulle senke seg og kortslutte vurderingsevnen. Quick-saken har ennå ikke blitt gjenstand for en tilsvarende selvransaking, men det er åpenbart at den massive mediedekningen var ensidig og bar galt av sted – basert på en feilaktig vinkling.

LES OGSÅ: «Hva er galt med politiet i Bergen?»

«Noe» skjedde

«Noe» skjedde allerede kort tid etter at etterforskningen i Monika-saken startet, og dette «noe» var at det ble dannet en hovedteori som ingen syntes å sette spørsmålstegn ved», skriver arbeidsgruppen i rapporten til Riksadvokaten. Fravær av intern kritikk er påfallende i rapporten. Ingen steder fremkommer det at noen skal ha ytret seg negativt om etterforskningen. Tvert imot synes det som om starten av etterforskningen er helt upåklagelig. Og det er ingen mangel på ressurser.

Ergo; ro i båten er absolutt ingen garanti for at ting ikke går galt. Snarere tvert imot.

Ro i båten er absolutt ingen garanti for at ting ikke går galt. Snarere tvert imot.

Kjersti Løken Stavrum

Erfaren ledelse

Derfor er det særlig behovet for god operativ ledelse som rapporten hovedsakelig peker på:

  • En «dyktig, tilstedeværende etterforskningsledelse er en av de viktigste forutsetningene for at en straffesak blir godt etterforsket», heter det i rapporten. Tilsvarende får vi tro at en erfaren og nærværende redaksjonell ledelse er garantien for at en sak blir godt undersøkt og belyst. Særlig må lederen ha «kunnskap om farene ved gruppetenkning», påpekes det.
  • Når ingen internt ga uttrykk for motstand, er det et «tankekors at den første som reagerte på etterforskningens kvalitet (…) var en person som ikke hadde deltatt i etterforskningen», konstateres det i rapporten. Som kjent lyttet ikke politiet til denne personen heller – før mediene ga saken full oppmerksomhet.

For medienes del vil motstand mot en fastlåst vinkling trolig også komme utenfra. I hvilken grad er redaksjonene åpne for reelt å vurdere om kritikere har et poeng?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Løse antagelser

Rapporten påpeker videre en interessant betingelse for å kunne låse seg til et hovedspor: Den underliggende antagelsen som gir teorien troverdighet. I Monika-saken var dette for eksempel at mor skulle ha arrangert innbrudd i leiligheten for å skjule selvmordet ettersom «man i den «kulturen» som mor og Monika kom fra ikke kunne begraves i kristen jord dersom barnet hadde tatt sitt eget liv».

Fakta er fakta. Man må ikke vegre seg mot informasjon som ikke underbygger hovedsporet.

Kjersti Løken Stavrum

Dette blir bare liggende som en innforstått begrunnelse. Man tester den aldri eksplisitt: Det blir aldri utarbeidet en tidslinje for Monikas mor den dagen og hun blir aldri konfrontert med dette. Tvert imot vrir eller manipulerer politiet informasjonen som blir gitt til Monikas mor i det avsluttende avhøret for ikke selv å komme i kritisk søkelys. Arbeidsgruppen reagerer sterkt på at det på flere punkter er «misforhold mellom de opplysningene mor gis i avhøret, og de faktiske opplysningene i saken».

Ville en journalist på tilsvarende vis kunne gi mangelfull eller vridd informasjon til en kilde i arbeidet med en sak? Monika-saken burde i så fall virke avskrekkende på journalister som mer ønsker å forfølge en vinkling enn å belyse sin sak.

«Vennlige fakta»

I podkast-suksessen «Serial» ettergår reporter Sarah Koenig en drapssak mot en 17 år gammel gutt, en sak som har klare paralleller til Monika-saken. Midtveis sukker journalisten over politiets arbeid og sier at «min far lærte meg at fakta er vennlige» («facts are friendly»). Her mener jeg Koenig rører ved politiets snubletråd i Monika-saken, det såkalte Kolstad-drapet – og kanskje også problemet ved store ensidige mediesaker. For fakta er fakta. Man må ikke vegre seg mot informasjon som ikke underbygger hovedsporet.

HØR: Radiodokumentar om Kolstad-drapet

Opplæring, øvelse og struktur er videre tre andre punkter fra rapporten som kan være aktuelle for redaksjonene. Har redaksjonelle medarbeidere mulighet til å spesialisere seg i prosjektledelse knyttet til kompliserte saker? Er strukturen og planleggingen god nok? Kan redaksjoner gjennomføre øvelser for å være bedre forberedt?

LES OGSÅ: Kan podcaster redde journalistikken fra listene?

Paradokser

For samfunnets og medienes del står to paradokser igjen etter rapporten:

  • Saken ble relativt lite omtalt i starten. Pressen må således ha stolt på politiets hovedteori fra første stund og dekket saken i tråd med Vær Varsom-plakatens påbud om varsomhet ved omtale av selvmord.
  • Monika-saken var i siste instans avhengig av en presse som hadde ressurser og motivasjon til å gjøre jobben sin, ettergå politiets arbeid og stille seg kritisk til hvilke vurderinger som ble gjort. Hvilket ubehag etterlater ikke det – i lys av redaksjonenes kamp for ressurser og redaksjonelle krefter i disse dager?