Ikke glem Mexico

Jeg kommer nok aldri til å glemme natt til mandag 30. mai 2011.

Jeg hadde nettopp begynt å jobbe som assistentlege i Saltillo, nord i Mexico. Jeg var gift og hadde en treåring. Jeg jobbet kveldsskiftet på sykehuset, det var en rolig vakt. I akuttmottaket ble jeg obs på en nervøs mann. Han sa det var en pasient som trengte hjelp. Pasienten var ikke her, sa han, så jeg måtte bli med ham. Det ville jeg ikke. Da trakk mannen opp en pistol og forklarte at dette ikke var noen forespørsel.

Jeg skjønte med en gang at dette hadde med narkokartellene å gjøre. Jeg ble livredd.

Funnet naken og død

Det er velkjent i Mexico at kartellene kidnapper leger for å få hjelp med skadde venner. Noen av legene kommer tilbake til sykehusene og er fra da av i kartellets tjeneste. Andre sees aldri igjen. Et par uker tidligere hadde vi funnet en kirurg på parkeringsplassen utenfor sykehuset, naken og død. En lapp ved liket: «Dette skjer med dem som hjelper våre fiender». Kirurgen var kjent for å samarbeide med et av de større kartellene i Mexico.

Jeg så på ansiktene til mine kolleger mens jeg ble ført ut av sykehuset med pistolen i ryggen. De var lamslått av redsel, ingen prøvde å hjelpe meg. Jeg var uten håp.

Ute ved bilen tenkte jeg at hvis jeg setter meg inn her nå, får jeg kanskje aldri se kona og barnet mitt igjen. Jeg gjorde et forsøk på å slippe unna. Sjåføren trakk opp en pistol og skjøt på bakken nær meg. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli med.

I bilen ble jeg tvunget til å dekke til øynene. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok før vi stanset, men det føltes som en evighet.

MER OM MEXICO: Dette er ikke en narkokrig

Ba om lite smerte

Jeg ble geleidet inn i et hus der bevæpnede menn voktet inngangsdøra. I et av rommene lå en 16 år gammel gutt. En ung jente passet på ham, gutten var blek, klam og tungpustet. Det var lite jeg kunne gjøre.

Jeg anbefalte at vi dro til sykehuset, der jeg hadde tilgang på utstyr og personell. «Kan du helpe, eller kan du ikke?» ropte en mann, mens de andre som sto rundt meg siktet på meg med geværene sine.

Jeg begynte å undersøke skadene, men gutten sluknet nærmest med en gang. Ingen puls, ingen pust. Ingen reaksjon. Han var død.

Mens jeg prøvde med hjertekompresjoner ba jeg til Gud om å bli drept med så lite smerte som mulig. Jeg håpet at liket mitt skulle bli funnet, slik at familien min kunne slippe usikkerheten. Det å ikke vite kan være en enorm belastning for de pårørende, slik vi har sett med studentene som nylig forsvant i Guerrero.

Teksten fortsetter under bildet, red.anm.

Deg og familien din

Etter en lang periode med hjerte- og lungeredning kommer sjefen inn igjen. Han ser at det ikke nytter. Gutten er død, det ikke er mer å gjøre. Han forlater rommet igjen. En annen mann, tydelig beruset, begynner å rope til meg. «Du drepte broren min, du gjorde ingenting, det er din skyld at han er død, du skal betale for dette!» Han får tak i en pistol og sikter mot hodet mitt. Jeg lukker øyene og håper at det går fort.

Plutselig kommer sjefen igjen og sier «ikke gjør det, vi trenger ham ennå.»

Jeg måtte hjelpe dem med å bære liket ut til en bil.

Etter noen timer som føltes som hundrevis år, kommer sjefen igjen og sier «Vi skal la deg i fred, men først må du lover at du ikke skal til politi, du skal ikke til hæren og du skal ikke til mediene for å fortelle hva som har skjedd. Vi har adressen din nå. Du kan absolutt ikke gå andre kartell og fortelle om oss, da går vi etter deg og familien din. Og du må være tilgjengelig neste gang vi trenger deg. Hvis ikke dreper vi deg og familien din.»

Jeg forlot landet etter dette. Begynte et nytt liv.

SE OGSÅ: Urix-sending om Mexico

Situasjonen kan eksplodere

Nå har vi tre gutter. Jeg jobber som turnuslege i Norge. Det har ikke vært lett å etablere seg her, men jeg er mer enn takknemlig til alle våre venner som har hjulpet oss, til alle de med god vilje som har gitt oss en hånd, som har vært nær når vi trengte det mest. Ryktet om at nordmenn er kalde og vanskelige stemmer ikke med virkeligheten. Vi har bare truffet hjertevarme mennesker med åpne armer.

For meg er det veldig trist å anerkjenne at Mexico går gjennom vanskelige tider. Tider hvor utrygghet og mistillit er hverdagskost. Ingenting har endret seg siden jeg ble kidnappet i 2011, tvert om har problemene bare økt. En kan så å si ikke tro på media, på politiet eller på hæren, ettersom narkokartellene har infiltrert disse organisasjonene i stor grad. Samfunnet har mistet respekten for regjeringen. Folk blir sintere og sintere, situasjonen kan eksplodere ganske snart.

Det er så skamfullt for meg, nesten feigt, å innrømme at jeg ikke vil tilbake dit.

Men en ser først på barna sine. En vil til et land hvor de kan være trygge og leve fredelig. Og det er vanskelig å forestille seg at det kan skje i et land hvor leger blir kidnappet og studenter drept. Et sted hvor ytringsfriheten er nesten null og narkokarteller er involvert i politiet og hæren. Jeg tror knapt at et slikt land kan tilby en sikker framtid til noen som helst.