Fredag den 13. mai for ti år siden skjedde en skjellsettende hendelse, som kom til å forandre mitt liv fullstendig. 35 år gammel våknet jeg opp uten evne til å snakke. Hele min høyre side var lammet og lenge trodde legene jeg kom til å dø. Jeg hadde fått et alvorlig hjerneslag.
Etter en stor hjerteoperasjon med bare 15 prosent sjanse for å overleve seks uker senere, gjorde jeg faktisk det: Jeg overlevde.
Dermed startet den tøffeste delen av mitt liv. Gjenopptreningen. Ved hjelp av en gåmaskin på Sunnaas sykehus lærte jeg å gå igjen, og ved hjelp fra fem logopeder, så greide jeg til slutt å prate igjen.
Sykere enn jeg trodde
Nesten ett år senere kom jeg tilbake til leiligheten min, der jeg skulle bo alene i en leilighet i 4. etasje fra 1898.
Men hvor var kommunen da jeg trengte hjelp? Fra å være i et opplegg med lege, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut og psykolog ved Sunnaas sykehus og Cato Senteret, er det bare 62 trappetrinn som venter meg når jeg kommer hjem.
Jeg er langt sykere enn jeg tror jeg er. Rehabiliteringsinstitusjonene har sluppet taket i meg. Jeg er ute på egen hånd, men det er ingen som kan hjelpe meg. Blir det stolt på at venner og pårørende stiller opp?
Alt jeg trenger er et menneske
Så jeg faller mellom to stoler. Jeg er ung og bor alene, og jeg trenger hjelp. Det er et sjokk å skulle møte hverdagen på ny med bare en hånd og knappest to føtter til å holde meg oppe.
Jeg må ha mat. Te, ost, paprika og brød i det minste. Og så middagsmat. Kjøleskapet er omtrent tomt. Det å komme seg til butikken er en utfordring. Skal jeg orke den lange gåturen, opp bakken og til venstre? Det var gjort på et øyeblikk å gå på butikken før. Men ikke nå.
Jeg trenger dessuten vaskepulver. Sengeklærne trenger et skift, og leiligheten er skitten. Hvem skal vaske i leiligheten min nå, og hvem skal skifte sengetøy? Og hvordan i all verden skal jeg få opp ved fra kjelleren om vinteren?
Mestringen er på et lavmål. Hadde jeg bare hatt et navn, en kontakt, som jeg kunne ringe, et kort med et direktenummer og en telefonsvarer. Alt jeg trenger er et menneske med to sunne armer og to føtter, som kan gå meg litt til hånde.
Et hårete mål
Årene gikk. Jeg følte en enorm sorg over alt jeg hadde mistet. Etter noen år sluttet jeg på fysioterapi fordi jeg mente jeg ikke ble bedre. Så der sitter en dypt deprimert noen-og-30-åring, og blir fetere og fetere. Ikke bare går jeg stygt, jeg er småtjukk og uelegant også, tenkte jeg. Selvmedlidenheten og selvopptattheten kjente ingen grenser.
– Du har gitt opp du!
Ordene smalt som piskeslag. Anne Grethe Solberg sitter rett overfor meg på uteserveringen på Grand. Vi var blitt godt kjent på Cato Senteret. Hun var blitt skutt av sin ektemann, før han deretter skjøt seg selv. Resultatet er hun nesten døde. Venstre arm er amputert fra skulderen og hun har en alvorlig skuddskade i hofta.
Anne Grethe sier jeg har kjørt inn på en blindvei siden jeg var på Catosenteret. «Det er på tide å rygge ut av den envegskjørte gata du står parkert i og komme deg ut på E6 igjen,» sier hun.
Jeg blir faktisk oppløftet av det hun sier. Jeg går direkte til treningssenteret, hvor jeg kjøper treningskort og skriver meg på en liste, der jeg søker om personlig trener.
Nye mål
I tre år har jeg trent med personlig trener to ganger i uka. Det har vært beintøft, men det har vært berikende! Jeg blir stadig bedre. Det er ikke knallhard trening med mål om å gå Birkebeineren eller løpe maraton, som man blir rød i ansiktet av. Det er derimot lav intensitetstrening med små bevegelser og høy presisjon, som aktiverer de små musklene.
Det første jeg oppnådde var å trene uten skinne. Det andre var å trene uten sko. Jeg tar armhevinger med en arm som fungerer. I vår tok jeg mitt første hopp. Og å løpe? Det gjør jeg ikke ennå. Kanskje snart.
Nylig nådde jeg sammen med kjæresten min toppen av alpinanlegget Varingskollen i Hakadal, 546 meter over havet! Det var andre gangs forsøk på å nå til topps. Første gang, søndag den 17. mai, da det var regn i vindkastene og kaldt, måtte jeg gi meg før toppen. Denne gangen skulle jeg helt opp! Jeg var rimelig sliten og skjelvende i muskulaturen etter å ha gått i så bratt terreng til topps.
En milepæl var nådd.
Ragnhild Mork blogger på slagdama.no
