Ikke en gave

Eiendomskongen fra Ål er fortsatt frisk og rask, men når man er barnløs, god for 25,5 milliarder kroner og har fylt 90, er det greit å planlegge litt. I går sprakk nyheten om at Olav Thon vil videreføre sin formue som en egen stiftelse. Stiftelsen, som blir landets største, vil ifølge Thon hvert år gi minst femti millioner kroner til allmennyttige formål som «fremragende entreprenørskap» og «formål innen det matematisk-naturvitenskapelige og medisinske fagområde».

Det har ikke manglet på gratulanter. «Olav Thon gir bort formuen sin. You go, guy!», twitrer en entusiastisk kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen sier til TV2 at Thon kan «gå inn i rekken av store filantroper». «Et strålende eksempel på å vise samfunnsansvar!» twitrer statssekretær Knut Olav Åmås. Mediene følger opp. «Olav Thon gir bort formuen», skriver NRK. Dagbladet kliner til på forsida «Thon er tidenes julenisse!».

Olav Thon skal ha ros. Det er godt gjort å få framtredende medlemmer av landets regjering, rektor på Universitetet i Oslo og Norges største aviser til å tro at man gir milliarder til veldedighet, når det man i virkeligheten gjør er å unndra store summer i skatt.

Rent egosentriske grunner

Fakta er disse: Olav Thon overfører Olav Thon Gruppen AS til en stiftelse. Denne stiftelsen har til formål «å utøve et stabilt og langsiktig eierskap i Olav Thon Gruppen AS og dets underliggende virksomheter langs de hovedlinjer som Olav Thon har lagt til grunn for sin forretningsdrift». Dette formålet er verken veldedig eller allmennyttig. Det er å drive Olav Thon Gruppen AS så profitabelt som mulig for å øke formuen, samt å sikre Thon selv kontroll over de store linjer i driften av selskapet også mange år etter han selv er død.

Dette er alt annet enn å gi bort formuen sin. Faktisk er det mer rimelig å si at det er å tviholde på formuen sin også etter at man har forlatt dette livet. For å sitere BI-professor Petter Gottschalk: «Han gjør dette av rent egosentriske grunner. Han oppretter en stiftelse som skal forvalte hans livsverk og ettermæle (…) Han gir ikke bort noe som helst.»

Så skal Thon gi «minimum 50 millioner årlig» til veldedige formål. Vi snakker her om 50 millioner av et årlig overskudd på nesten milliarden. Selv ikke alle pengene Olav Thon Gruppen AS tjener, er det snakk om å gi bort. Dersom Thon mente alvor med veldedighet, kunne han ha solgt Olav Thon Gruppen AS, og gitt alle pengene til allmennyttige formål. I det minste kunne han ha gitt overskuddet av driften videre til verdig trengende. Det gjør han altså ikke. I stedet vil han drive Olav Thon Gruppen AS videre med profitt som mål, og avspise allmennyttige formål med 50 millioner årlig på veien.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Netto tap for fellesskapet

Men 50 millioner må da uansett være noe å glede seg over? Nei, ikke for oss som er opptatt av veier, sykehjem og skoler. Ved å overføre eierskapet til en stiftelse, unndrar Olav Thon Gruppen AS seg formuesskatt. De siste tre årene har Thon selv betalt mellom 115 og 140 millioner kroner i skatt på formue, i tillegg til utbytteskatt. Når formuen overdras til en stiftelse, vil skatteregningen synke kraftig. I stedet for godt over hundre millioner kroner til felleskapet blir vi avspist med smuler, og «minimum 50 årlig» til de formål Olav Thon Gruppen AS selv finner formålstjenlig. For fellesskapet er det netto tap at Olav Thon overlater formuen til en slik stiftelse. Dette dreier seg altså ikke om en gave, men om en storstilt skatteunndragelse.

Ekstra betenkelig er det at kunnskapsministeren, som jobber for felleskapets interesser, mottar denne nyheten om reduserte skatteinntekter med en tommel opp. Vi får krysse fingrene for at han ikke hadde nok kunnskap om saken.
I et intervju med A-magasinet fra førti år tilbake, er Thon selv befriende ærlig om sine hensikter: «Og når det gjelder arven etter meg, så kan jeg tenke meg at det kommer til å gå til mine interesser. Da blir det ikke arveavgift og skatteavgifter».

Sykehus og skoler: greit å ha

Selv på venstresida forstår vi at man ikke kan skattlegge folk etter at de har dødd. Men formuene lever videre. Og vårt samfunn er lite tjent med at landets aller rikeste planlegger en gigantisk skatteflukt i det hinsidige ved å overføre sine formuer til skattefrie stiftelser som kan prioritere smuler til «sine» interesser framfor oppgavene vi i fellesskap ønsker å løse. Dersom uavhengige stiftelser viser seg å være et skattehull milliardærenes selskaper nå får smette gjennom, bør det tettes.

Dypest sett handler dette om demokrati. Veldedighet høres ut som en tilforlatelig idé for de fleste. Ingen er så glad i veldedighet som milliardærene. Så heter det da også at det er godt å gi. Milliardær Jens Ulltveit-Moe sier for eksempel at «Folk som ikke klarer å bruke opp pengene i sin levetid, vil ha stor glede av å velge hvilke formål de vil gi penger til. Det er klart det er mye morsommere å bestemme selv enn å sende pengene til det politiske systemet».

Det er klart det er gøy å bestemme selv. Det synes alle skattebetalere. Og de fleste av oss er vel enige om at det er mer gøy med en skulpturpark enn med et sykehjem. Men det er en grunn til at det politiske systemet, demokratiet som noen av oss kaller det, likevel bør få bestemme. Det er en viktig årsak til at skatt ikke er en frivillig ordning, eller at hver enkelt skattebetaler kan velge selv hva sin skatt skal gå til. Det burde heller ikke være mulig for Olav Thon Gruppen AS.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Thons terrakottafond

Mektige mennesker har til alle tider søkt etter å bygge monumenter over seg selv. Den kinesiske keiseren Qin Shi Huangdi lot seg begrave med en terrakottahær på 8000 soldater. I dag har terrakottahærer gått av moten. Pyramider og andre kongegraver likeså. Men i prinsippet er ikke Olav Thons nye stiftelse, kledelig beskjedent oppkalt etter ham selv, noe annet enn terrakottahær eller en pyramide.

Dette er alt annet enn veldedighet. Det er en usjarmerende miks av en milliardærs forsøk på å snyte skatt selv etter han har gått i graven, og en mann med veldig store tanker som seg selv sitt behov for å leve videre i evigheten.