I sin kronikk på Ytring fredag 2. oktober, skriver Jonas Bergan Dræge at Norge og Vesten burde forene sin strategi i Syria med Putins til ikke lenger å ekskludere Assad og bli med i Russlands foreslåtte internasjonale koalisjon mot IS for å sikre Syrias langtidsstabilitet. Problemet er at Putin ikke har noen langtidsstrategi for Syria og russisk tilstedeværelse i Syria gjør alt annet enn å svekke IS.
Forstå Putins handlinger
Russlands intervensjon i Syria burde forstås ut ifra hva Putin faktisk gjør, og ikke hva han sier. Så langt har mesteparten av Russland bomber falt langt fra IS-kontrollerte områder, og heller blitt lansert direkte mot områder hvor den syriske opposisjonen står sterkt for å beskytte og styrke Assads posisjon. Videre har Russland satt opp anti-fly artilleri – kreativ løsning når IS ikke har noen fly.
Russland forsvarer Assad, som det siste året har vært ansvarlig for 88 % av dødstallene i Syria. Russland bomber den syriske befolkningen på tvers av hva som er moralsk forsvarlig og i Europas interesser, siden dette forsterker flyktningkrisen Assad lenge har opprettholdt.
Putins handlinger i Syria er ikke strategiske, men taktiske. Russland har en sterk sjakktradisjon, og enhver handling i Syria må forstås i forhold til Ukraina. Putin ønsker å få Europas blikk vekk fra hva han anser som hans interessesfære, og vil bruke Syria til å få bort de smertefulle sanksjonene som sammen med fallende oljepriser dreper russisk økonomi.
Den humanitære krisen
Å finne en løsning i Syria handler om å sikre en stabil og demokratisk overgangsprosess, men det handler også om å finne en rask løsning på den grusomme humanitære krisen. Bergan Dræges argumentasjon er ikke ny, og reflekterer skiftet i retorikk hos de vestlige landene som tok del i aktiv bombing av IS gjennom den USA-ledede koalisjonen som også økte treningen og bevæpningen av opposisjonen, uten direkte handlinger mot Assad. I USA og de andre NATO-landene, som tar del i koalisjonen, har retorikk om at «Assad må gå» allerede i over et år vært tomme løfter bygget på kontradikterende handlinger.
Det er riktig at «en regjering [ikke er] inkluderende, om den på forhånd ekskluderer», men hva slags regjering – inkluderende eller ekskluderende – sikter direkte og dreper flere enn 250 000 av sin egen befolkning uten at den holdes ansvarlig? Sist gang vestlige land inngikk usmakelige avtaler med Russland på lignende måte, var da de forhandlet med ansvarlige for folkemord på Balkan. Og selv om det har gått 20 år i dag – er vi langt fra stabilt og funksjonelt demokrati i Bosnia.
Fra bunnen og opp
Det er viktig å fokusere på løsninger som kommer fra toppen, men for at en fredsprosess i en borgerkrig skal kunne være inkluderende, må den også fokusere på løsninger fra bunnen og opp, og i Syria vil dette bety å ta den syriske befolkningens interesser i betraktning. Hvis Europa kan lære noe av Russland, så er det å ha en konsekvent strategi de er klare til å forsvare. I dag burde fokuset være på hvordan de kan stoppe den humanitære krisen ved å opprettholde en partiell flyforbudssone for å beskytte sivile fra Assads bomber, samtidig som de ikke gir slipp på Ukraina.
Olga Abilova er forskningsassistent ved International Peace Institute sitt Center for Peace Operations I New York. Abilova avsluttet en mastergrad i internasjonal konfliktløsning og politisk og økonomisk utvikling ved Columbia University’s School of International and Public Affairs i 2015.
