Begge er midt oppe i viktige utvelgelsesprosesser. Begge er attraktive kandidater. Ved begge hefter det et snev av kløende usikkerhet.
Berit Kjøll er kandidat til å bli president i Norges idrettsforbund. I tillegg er hun direktør i Norge for den kinesiske telegigant Huawei. Huawei er ikke bare omstridt, selskapet er også verdens ledende på såkalt 5G-teknologi. Når det norske mobilnettet snart skal bygges ut til denne standard, er deres kandidatur så sterkt at man er nødt til å forholde seg til det.
Men så er det denne kløen. Disse små, trojanske uromomentene. Om Huawei faktisk holder seg unna å installere avansert overvåkning i et norsk 5G-nett. Om Berit Kjølls uomtvistelige suksess i næringslivet gir henne kvalifikasjonene til å styre den mangefasetterte norske idrettsbevegelse i ønsket retning.
Idretten har prøvd lignende tidligere. I 1999 skal den mektige Arne Myhrvold erstattes som president på idrettstinget i Ålesund. I kamp med skipresident Jan Jensen, faller valget på Kjell O. Kran. Kran er en såkalt næringslivstopp, med rent kosmetisk idrettsbakgrunn. Han var blitt kåret til Årets leder i Norge så sent som fire år tidligere, og inntar vervet med en lovnad om fornyelse.
Like etter at han blir gjenvalgt fire år senere, kommer de fellende avsløringene av et gigantisk underskudd i Idrettsforbundet, og den tidligere bankmann Kjell O. Kran må, som første idrettspresident noensinne, trekke seg fra vervet. Siden har idretten holdt seg i egne, sluttede rekker i valget av presidenter.
Hvis valgkomiteens vilje oppfylles og Sven Mollekleiv vinner valget, forlenger han rekken ytterligere. Mollekleiv er ikke nødvendigvis en av idrettens egne. Men han gjør grep for å fremstå som det, inkludert at han har med seg OL-helten fra 1994, Johann Olav Koss, som kandidat til å bli en av visepresidentene.
Ingen har noen gang tvilt på den sittende presidents engasjement for norsk idrett. Tom Tvedt har også gjentatte ganger understreket betydningen av at idretten skaper muligheter for dem som ikke alltid har dem.
Men med tre kandidater uten markante kampsaker, blir valget like mye avgjort av form og følelser som idrettspolitisk agenda.
Den av kandidatene med den mest egnede personlighet blir norsk idretts mektigste de neste fire årene. At kampsakene ikke er spesielt markante, betyr naturligvis ikke at det er et fravær av gode intensjoner. Breddeperspektivet og anleggssituasjonen er gjennomgående ivaretatt i alle kandidaters valgtaler. Som seg hør og bør i en organisasjon som eksplisitt vil fremme idrett for alle.
Noe den sittende president får bred anerkjennelse for å ha fremmet de siste årene.
Men det er auraen som avgjør. Og der har Tom Tvedt for lengst tapt. Han brukte altfor lang tid på å få skiftet fokus fra reiseregninger til genuint engasjement. Kommunikasjonsrådene var for dårlige - og ikke minst for dyre. Tvedt tok altfor sent avstand til norsk idretts såkalte etablissement, disse mektige eminenser som i en årrekke har bekledd idrettens sentrale posisjoner, i kraft av å være generalsekretærer, presidenter og toppidrettssjefer. Og som beholder sin uformelle makt i forbundsgangene på Ullevaal den dag i dag.
Det samme etablissementet omfavner nå i taushet Sven Mollekleiv, mannen som etter solemerker vil etterfølge Tvedt som president.
Alle er de også menn.
Norsk idretts mektigste kvinne, IOC-medlem Kristin Kloster Aasen, har åpent gitt sin støtte til Berit Kjøll. Men dette er ikke en kamp mellom kjønn. Det er en kamp mellom kulturer. Hvor Sven Mollekleiv paradoksalt nok er den som i sterkest grad forvalter de tradisjonelle feminine verdier, med et fokus på å ivareta breddens verdier, gjennomgående fremstilt med en forsonlig og respektfull ro.
Mollekleiv snakker kun om sin bakgrunn i idrett og Røde Kors, intet om sin egen fremgangsrike karriere i Veritas. Berit Kjøll er i stedet den som vil friste idretten med næringslivets progressivitet, eller fornyelse, som det het tilbake i 1999.
Kjølls arbeidsgiver, Huawei, kaller seg et globalt konsern eid av de 180 000 ansatte, ikke den kinesiske stat.
Litt som den norske idrettsbevegelsen. Styrt på Ullevaal stadion, men eid av sine 1,9 millioner medlemmer rundt om i landet. På søndag får de Sven Mollekleiv som president - i en avstemning som definitivt ikke finner sted på nett.
