Kultur-, religions- og livssynspolitikken glimrer med sitt fravær i de borgerlige partienes samarbeidsavtale som ble underskrevet mandag. Dette er oppsiktsvekkende. En kunne forvente at opptil flere av partiene på borgerlig side ville flagge en erkjennelse av at mennesket ikke lever av brød alene.
Fraværet av konkret kulturpolitikk vil andre ta seg av. Kulturen har riktignok smøget seg inn i henvisningen til Grunnlovens § 16 i avtalen: Samarbeidspartienes politikk «bygger på den kristne og humanistiske kulturarv». Men dette er alt som sies om feltet, om en ser bort fra at utlendinger bør lære seg norsk og at over halvparten av religions- og livssynsfaget i skolen skal være kristendomskunnskap.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Kristendomskunnskap
Det er viktig at alle norske elever sikres nødvendig kulturell allmenndanning gjennom en forsvarlig opplæring i kristendomskunnskap. Jeg er glad for at samarbeidsavtalen legger opp til dette.
Like viktig er det at lærerne sikres god nok kunnskap om både kristendom og andre religioner og livssyn. Kirken forventer også at den trosopplæringen som skjer i trossamfunnenes egen regi, blir tilført de ressursene som Stortinget har forutsatt.
Religiøs tro og tilhørighet har betydning for menneskers livstolkning og livsmestring, og berører grunnleggende verdier for enkeltmennesker og samfunnsfellesskap. Dette reflekteres ikke i samarbeidspartienes avtale. Tros- og livssynssamfunnene engasjerer mennesker til frivillig sosialt, humanitært og kulturelt arbeid som samfunnet trenger og berikes av. Den norske kirke er derfor glad for at frivilligheten synes å skulle styrkes, men forventer at den kommende regjeringserklæringen også følger opp med en aktivt støttende religions- og livssynspolitikk.
Grunnlovsendringene i mai 2012 endret statens relasjon til Den norske kirke. Kirkerådet forventer at stat-kirke-reformen videreføres på en måte som setter kirken i stand til å utføre sitt oppdrag i en ny tid.
Klima og fattigdom
De fire samarbeidspartiene sier at de bygger sin politikk på sosialt ansvar, internasjonal solidaritet, forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Dette er lovende. Partiene har her formulert et verdigrunnlag som forplikter, og som må følges opp i konkret politikk.
Kirkemøtet 2013 utfordret i april Stortinget og regjeringen til å prioritere tiltak som forhindrer klimaendringer som rammer verdens fattigste hardest. Den norske kirkes øverste valgte organ oppfordret norske politikere til å gjøre dette til en politisk hovedsak i kommende stortingsperiode. Samarbeidspartiene har nå en historisk mulighet til å ta grep som vil gjøre en forskjell.
Norges petroleumsressurser har bidratt til å gi velferdsgoder, velstandsutvikling, helse og trygghet til den norske befolkningen. Det er derfor et dilemma og en betydelig etisk utfordring at velstandsveksten og måten vi sikrer velferden på, ikke er bærekraftig. Vårt forbruk og vår utvinning av fossil energi bidrar til den globale oppvarmingen, og konsekvensene av klimaendringene rammer de fattigste i verden hardest.
FØLG DEBATTEN: @NRKytring på Twitter
Det kreves mye av den som har fått mye. Norge har et særlig ansvar for å bidra til klimarettferdighet, velferd og utvikling for kommende generasjoner i alle land. Skal vi ha troverdighet ute, må vi ta grep hjemme. Den norske kirke erfarer at folk vil bidra, men at ansvarlige myndigheter ikke har turt å sette klimakrisen på dagsorden og ta politisk grep.
Den norske kirke vil derfor utfordre partiene som nå sitter i regjeringsforhandlinger til å vise mot og politisk lederskap når de nå skal omsette forvalteransvaret i praktisk politikk. At den kommende regjeringen har forpliktet seg på å la oljen ligge på sentrale områder av norsk sokkel, er et gledelig første skritt.
