NRK Meny
Normal

Du er nedprioritert i behandlingskøen!

Få vil snakke om det i valgkampen, men det finnes både viktige og mindre viktige pasienter.

Helsefagarbeider tar pulsen på mannlig pasient

Det vil aldri være nok leger eller nok ressurser til å behandle alle pasientene, skriver overlege Morten Horn ved Oslo Universitetssykehus. Illustrasjonsfoto.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Ytring valgkronikk

Les også helseminister Jonas Gahr Støres svar til denne kronikken: «Vi må prioritere».

En pasient med et akutt hjerteinfarkt er en viktig pasient, en med bihulebetennelse er det ikke. Enda så plaget man er av bihulene sine, så kan det ikke sammenlignes med en akutt skade på selve pumpa som holder livet gående.

En isjiaspasient med lammelse i foten er viktig, mens en lumbagopasient med sterke ryggsmerter er det ikke. Begge kan ha intense smerter som gradvis vil gå over, men isjiaspasienten kan bli sittende igjen med en permanent lammelse og vil kanskje trenge operasjon. Lumbagopasienten blir frisk med litt smertestillende og tidens hjelp.

En gammel, multisyk dame som på grunn av en banal virusinfeksjon blir sengeliggende og ikke kommer seg på toalettet, er viktig. Mens en direktør med en smertefull skulder som gjør at han ikke kan spille tennis, er det ikke. Selv om direktøren til og med må gå sykmeldt i perioder på grunn av skulderen sin, kommer han seg tross alt på do ved egen hjelp.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Pasienter er ikke like viktige

Pasienter er ikke like viktige, deres behov er ikke like presserende. Tvert i mot er det, når enkeltpasienter stilles opp mot hverandre, ofte lett å velge (altså: prioritere) hvem som må behandles først. Leger lærer seg dette raskt, og vi blir – som regel – drivende gode på det også. For den lege som ikke klarer å prioritere, velge først den sykeste, den svakeste, den som har størst behov for intervensjon – den legen vil raskt oppleve arbeidsdagen som uutholdelig, og vil havne i klammeri med både pasienter, kolleger og tilsynsmyndigheter.

Pasienter er ikke like viktige, deres behov er ikke like presserende.

Morten Horn

Problemet oppstår når systemet som skal prioritere blir for stort – mer enn den enkelte lege, eller den enkelte avdeling, eller når sykehuset som skal prioritere blir for stort og uoversiktlig. Da klarer man ikke lenger å stille enkeltpasienter, diagnosegrupper eller spesialiteter opp mot hverandre på en skikkelig måte. Når det blir for stor avstanden mellom de som prioriterer og de som skal prioriteres, blir diagnoser teoretiske begreper – som i de ubehjelpelige diagnoserelaterte grupper (DRG) – som liksom skal styre fordelingen av ressurser i helsevesenet vårt. Vi som faktisk setter diagnosekodene vet at de ikke gir noe utfyllende bilde av personen med diagnosen, hennes lidelse og funksjonsnivå, hennes omsorgsbehov og hastegraden.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på twitter

Tilbud til dem som kan vente

En annen utfordring er å klare å følge opp de lavt prioriterte pasientene. For vi må gjøre mer enn bare ta unna de aller mest trengende tilfellene. Vi må også gi et skikkelig tilbud til alle de som «kan vente», men som vil utgjøre betydelig akkumulert lidelse, funksjons- og produksjonstap dersom de bare blir stående på vent på ubestemt tid. Men igjen, jo nærere den som prioriterer står de som skal prioriteres, jo lettere blir det å finne en passende balanse mellom akutt og selvvalgt behandling, og fordele ressursene slik at vi faktisk får mest mulig helse for flest mulig.

Jo nærere den som prioriterer står de som skal prioriteres, jo lettere blir det å finne en passende balanse mellom akutt og selvvalgt behandling, og fordele ressursene slik at vi faktisk får mest mulig helse for flest mulig.

Morten Horn

Konsekvensen av dette er at små systemer er mer effektive og har bedre utgangspunkt for prioritering enn store. Også små systemer kan gjøre feil – men de er til gjengjeld bedre stilt for å se konsekvensen av feilene, og har større mulighet til å korrigere kursen. Store systemer, slik som Oslo universitetssykehus eller Helse Sør-Øst, kan virke ugjennomtrengelige.

Systemer med mye byråkrati, slik som New Public Management, skal i teorien ha mange ører som kan fange opp feil, mange sjefer som kan beordre kursendring. Men realiteten er at endringsenergien - til tross for all endringsviljen – forbrennes i papirflytting og «kvalitetssikring». Det vi ser, fra bakkeplan, er at det er nesten umulig å få gjennom selv enkle tiltak for å effektivisere og forbedre pasientbehandlingen. Selv hårreisende eksempler på uverdige forhold mister sin påvirkningskraft når de omsettes i tørre fakta i et byråkratnotat.

Pasientene godtar ikke prioritering

Det tredje og virkelig uløselige problemet er at brukerne våre – pasientene, befolkningen – ikke helt klarer å godta dette med prioritering. Vi har et samfunn så gjennomsyret av «meg, mine behov, mine rettigheter», at det blir nesten utålelig for «folk flest» å akseptere at «jeg er en av de som må vente». Men det er likevel realiteten: Det vil aldri være nok leger, og i hvert aldri nok flinke leger. Det vil aldri være nok ressurser, og i hvert fall ikke i framtiden hvor mulighetene er i ferd med å eksplodere.

Dersom økonomi skal få avgjøre, enten det skjer gjennom Høyres privatiserte helsemodell eller gjennom Arbeiderpartiets statskommersielle stykkprisfinansiering – da vil de rikeste eller de mest lønnsomme pasientene komme først i køen.

Morten Horn

Noen av oss, mange av oss, vil uavhengig av politisk regime måtte finne oss i å vente. Den virkelige utfordringen blir å avgjøre hvem som må vente, og hvordan vi skal prioritere. Dersom økonomi skal få avgjøre, enten det skjer gjennom Høyres privatiserte helsemodell eller gjennom Arbeiderpartiets statskommersielle stykkprisfinansiering – vil de rikeste eller de mest lønnsomme pasientene komme først i køen. Det virkelige alternativet, er den «gammeldagse» modellen: Den som baserer seg på at erfarne helsearbeidere vurderer – omsorgsfullt og kynisk – hvem som trenger hjelpen mest, og hvem som må finne seg i å vente.