NRK Meny
Kronikk

Ikke alle bør ta høyere utdanning

Svake studenter er en stor belastning for studiemiljøet. Studentene som nå går opp til eksamen bør spørre seg selv: Hva er jeg villig til å yte?

EKSAMEN

'Stryk betyr tapt tid, tapte penger og enda mer å gjøre i neste semester,' skriver professor Kai A. Olsen i denne kronikken. Her ser vi studenter på eksamen i 1991.

Foto: CARSTEN LUNDAGER / NTB scanpix

I disse dager skal tusenvis av studenter ta eksamener ved høyskoler og universiteter. Mange vil klare seg bra, men en meget stor gruppe vil feile. Det er tragisk. Stryk betyr tapt tid, tapte penger og enda mer å gjøre i neste semester. I verste fall vil en stryk nå til jul være en indikasjon på at en ikke mestrer studiet – at en er en taper i høyere utdanning.

Nå skal vi selvfølgelig akseptere en viss strykprosent og et visst frafall. Men av tre personer som starter på et bachelorstudium er det bare en som fullfører på normert tid, en bruker lengre tid og en får aldri noen grad. Dette til tross for at ideen med kvalitetsreformen som kom for ti år siden var nettopp å få flere igjennom på de normerte tre årene.

Belastning for medstudentene

For dem som feiler er dette alvorlig nok. Like alvorlig er det at svake studenter er en stor belastning for studentmiljøet. En av de store fordelene med å samle studenter og fagfolk på lærersteder er at en kan lære av hverandre og motivere hverandre. Men det forutsetter at studentene er til stede, at de har god faglig bakgrunn og at de er godt motivert. Mange er ikke det. Noen går ikke på forelesningene og mange sitter i auditoriet opptatt med Facebook. For obligatoriske innleveringer presenterer de et minimum av det som kreves.

Noen går ikke på forelesningene og mange sitter i auditoriet opptatt med Facebook.

Kai A. Olsen, professor

Nå kan selvfølgelig faglæreren sette strenge krav, men det kan bety at hun bare sitter igjen med et fåtall studenter. Akkurat som i videregående skole er det mer fristende å dempe problemet med å redusere kravene. Presset ovenifra, fra rektorer, skolemyndigheter og departementet er på gjennomføring. En faglærer som setter strenge kvalitetskrav kan lett føle seg som sand i maskineriet.

Systemet fungerer ikke

Hovedproblemet er imidlertid ikke «late studenter». På mange måter er disse et offer for et skolesystem som ikke fungerer. La meg bruke Per som eksempel. I videregående skole tok han lett på matematikken. Det går fint, sier Per, jeg klarer en 2 – altså laveste ståkarakter. Karakteren 2 sier bare en ting om matematikkunnskapene – at de er fraværende. Foreldrene til Per er bekymret. De forsøker å fortelle at den svake matematikkarakteren vil begrense senere studievalg. Men Per vil verken bli lege eller sivilingeniør. Han vil studere økonomi. Der er ofte kravet kun «generell studiekompetanse», altså bestått videregående skole.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Det som Per ikke har fått med seg, og mange andre i hans situasjon, er at økonomi krever et godt grunnlag i matematikk. Her vil Per møte komplekse matematiske formler, integrasjon, derivasjon, rekkeutvikling, med mer. Undervisningsinstitusjonene kan tilby Per en ukes forkurs i matematikk. Greit nok for en som skal friske opp tidligere kunnskaper. Men det Per ikke fikk med seg etter tre år på videregående skole får han selvfølgelig ikke med seg på en uke (hadde det vært mulig kunne vi spørre oss om hvorfor videregående ikke er på tre uker istedenfor tre år).

Skjulte krav

Per har derfor ingen mulighet til å klare studiet. I praksis er det krav, men disse er skjult for Per. Det er derfor umoralsk av institusjonene å akseptere Per som student. Men de har intet valg, det er Kunnskapsdepartementet som bestemmer opptakskravene. Vi vet at studenter med Pers bakgrunn, kanskje med toere i mange sentrale fag, vil måtte feile. Likevel blir de akseptert.

Vi vet at studenter med Pers bakgrunn, kanskje med toere i mange sentrale fag, vil måtte feile. Likevel blir de akseptert.

Kai A. Olsen, professor

Politikere blir ofte forbauset over å se at foreldrenes utdanning har stor betydning for hvordan det går med barna i det norske skoleverket. De hadde jo trodd at vi bygde et system med muligheter for alle. Men i et system uten krav vil ansvaret i stor grad falle på foreldrene. Om Per kommer hjem til sine akademikerforeldre med påstanden om at 2 er god nok karakter for å studere økonomi, ja da tar mor fram læreboken hun hadde i økonomi og sier «vær så god, les dette». Andre, som ikke har denne insider-informasjonen om de skjulte kravene, kommer naturlig nok dårlig ut.

Bachelorgrad uten verdi

Men stryk og frafall er kanskje ikke det største problemet? Mange av dem som kommer igjennom en høyere utdanning kan ha lært svært lite. De kan få en bachelorgrad, men med mange svake karakterer er denne kanskje ikke verd noe som helst. Næringslivet har oppdaget dette. Istedenfor å stole blindt på vitnemålene tester de jobbsøkerne, også i fagkunnskap. Den virkelige eksamen kommer derfor kanskje ikke i slutten av semesteret, men den dagen en blir innkalt til intervju.

Vår feil er at vi har prioritert den akademiske vei.

Kai A. Olsen, professor

Løsningen? I første omgang må vi sette opptakskrav. Ideen må være å sette kravene slik at vi får akseptable gjennomføringsprosenter. Det kan bety at for dem som skal ta økonomi må vi kanskje kreve full matematikk fra videregående, gjerne med 4 som minimumskarakter. Hva vil det bety? Per får nå et valg. Enten jobbe mer med skolearbeidet, eller finne et annet studieløp, kanskje ett der teori har mindre betydning?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Hva er du villig til å yte?

Det er mange typer ungdommer. For noen passer en akademisk utdanning, for andre ikke. Heldigvis har samfunnet også behov for arbeidskraft på mange områder. Vår feil er at vi har prioritert den akademiske vei. Men det er flotte utdanningsmuligheter også i yrkesfagene. I andre land, som i Tyskland, er fagutdanning et naturlig yrkesvalg.

Alle de som går opp til eksamen nå før jul bør foretar en slikt valg. «Hva vil jeg bli?» er et viktig spørsmål. Men dette må følges opp av «hva kan jeg bli?», og, ikke minst, «hva er jeg villig til å yte?» Alle disse tre spørsmålene trenger et svar før en kan bestemme seg for hva en skal gjøre. Uansett, det finnes ingen enkle veier til et framtidig, konkurranseutsatt jobbmarked.