Visste du at det er et eget rom innerst i helvete der regelrytterne har fått tildelt egne bekvemme losjer?
Der sitter de og produserer lov- og orden-snusfornuft som kastes over oss som fortsatt er i live. De pugger KID-nummer, innloggingssystemer og lager skjemaer for reiseregninger.
Det er litt ulike losjer: De som lager regler for parkeringsvakter, excel-ark-produsenter. Og dopingregler.
Det som er felles for de privilegerte er at de ved ankomst får sydd alle fingre sammen med ståltråd, slik at de aldri mer kan se gjennom dem. Dersom noen prøver seg, strekker de kun hånden opp og sier «talk to my hand».
Det interessante med denne gjengen, er at de blir stadig mer populære der nede i varmen. «Klare regler må vi ha», roper de samstemt. «Ja, hvordan skal det gå hvis vi ikke har noe å forholde oss til i en komplisert hverdag», sukker fanskaren selvtilfreds.
De som enda ikke har forstått den stramme logikken, spør om det ikke er forskjell på lovbrudd, om det ikke bør være ulik straffeutmåling om forseelsen er av den milde sorten, for ikke å snakke om å vurdere om synden faktisk har hatt betydning. Disse får forlenget helvetesstraffen og får utvidet opphold i den evige brann.
La oss bevege oss tilbake til vårt eget hverdags-helvete: Therese Johaug har fått i seg et stoff som står på dopinglisten. Hun smurte leppene, og gikk i dopingfella så det smalt over en hel skiverden.
Stoffet hadde ingen prestasjonsfremmende virkning, det er hevet over enhver tvil at selv om stoffet inneholdt et forbudt stoff, påvirket det ikke resultatene. Hun spurte til og med legen sin om stoffet var trygt.
Finner, svensker, journalister og regeltro bader nå i fryd over hvor enkel verden med dette har blitt: Har du gjort feil må du straffes. Har det hatt effekt? Ingen betydning. Har hun gjort det bevisst? Ingen betydning.
Prøvde hun så godt hun kunne å forhindre dette? Klapp igjen, kan du ikke lese reglene eller det italienske pakningsvedlegget?
Og det er her de kommer krypende, i takt, alle de som nå skal belære oss om prinsipper, klare regler, når-andre-er straffet-må-vi-jaggu-meg-straffe-vi-også. Hva vil ikke folk si? Alle de andre.
Den rådende ideologi synes å være; La oss heller skule til de mistenksomme, enn å diskutere rasjonaliteten, fleksibiliteten eller intensjonen.
Johaug fikk riktig nok en lavere straff enn hun kunne ha fått, men det prinsipielle spørsmålet her er om hun burde hatt straff overhodet.
Denne saken viser dessverre at det er et marked for rigiditet. Det ser ut til at vi, i vår iver etter å bekjempe et doping-onde, ikke bare hiver ungen ut med badevannet, men river huset som badekaret og ungen lå i. Til taktfast applaus fra de regeltroende.
Vi har blitt så ivrige etter å vise populistisk handlekraft og en tilsynelatende likhet for loven, at vi bidrar til å skape militarisme og infleksibilitet. På denne måten har dopingjakten blitt en refleks av vår tids kjipe regeltro og enkle, binære løsninger: venn-fiende. Ren-skitten. Øst-vest, og for ikke å snakke om; muslim-kristen.
Vi har sett tendensene i de store politiske sakene: Det viser seg at Brexit-tilhengerne hadde sterke sympatier for straff, pisking og autoritære ledere. Trumps regime fremviser, til stor jubel for millioner av amerikanere, en systematisk slemhet i både politikk og sjel.
Det ser ut til at det vokser frem en begeistring for banal tydelighet og enkelhet.
Dopingdommen viser en rigiditet og en populisme som preger både politikk og idrett for tiden.
Vi skal bli frie, store og mektige. Og helt fullstendig rene. Det er en merkelig sammenheng mellom Johaug-dommen, EU-skepsis, innvandringsavsky og Trumps muslimforbud og hans «Look to Sweden», der presidentens mørke fantasier og et innslag på Fox TV skapte kortslutning under sveisen.
Overordnede analyser, raushet og vurderinger av sammenhenger og kontekster ser det ikke ut til å være marked for.
Slikt skjer ikke isolert sett. Det skyldes samtidens måte å tenke og se verden på, som speiles i vår tids bokstavelighet og fravær av dialektisk tenkning.
I en kronikk i Aftenposten skrev forfatteren Lena Andersson: «Vi nekter å vurdere kontekster og intensjoner, men ser på den enkelte hendelsen, det ene utillatelige ordet eller bildet, serieruten, snakkeboblen, ikke sammenhengen de står i, hvor de kommer fra eller poengene som ligger bak».
Disse fenomener gjør det mulig å bli så regeltro og så retthaversk og stiv at man kan sove stående. Alt betyr alt. Den minste partikkel, ethvert ord, enhver tilpasning, blir betraktet som et anslag på helheten og den egentlige mening.
I en slik verden blir det møtt med tomme blikk om man forsøker å spørre: Var det så farlig? Var det meningen? Er det å kjøre én kilometer over fartsgrensen like farlig som å kjøre i hundre kilometer over? Å hisse seg litt opp, er det det samme som å drepe noen?
Selv den kaldeste del av jussen for øvrig ser etter intensjoner og kontekst når man dømmer.
Man sier at vi måtte straffe Johaug, slik vi har ønsket at juksepaver fra andre land skal straffes. Men hva om det faktisk er slik at hun er fullstendig uskyldig? Var det riktig å straffe henne likevel? For liksom å fortelle verden at vi er tøffe-mot-doping? Hvilket alter blir hun da ofret på? Jo, ironisk nok, rettferdighetsalteret:
Når man kan frykte at «noen» kan tenke at en frikjennelse ville virke «urettferdig», så dømmer vi henne for sikkerhets skyld.
Hva har vi gjort da? Jo, vi har fortalt verden at hun er skyldig, på tross av at hun ikke er det. Men det ser tøft ut, og viser at Norge er på hugget. Idrettspopulisme i praksis.
Jeg er mot doping. Jeg er for kontroll. Juksing i idretten ødelegger den.
Men det gjør jaggu meg dum håndtering av de samme reglene også. Vi tilfredsstiller bare de folkene i losjene. Folk vi ikke trenger dersom vi ønsker å skape gode samfunn med fleksibilitet og toleranse.
Vi løser ikke verken dopingproblemer eller urolige tider med ledere som sitter med tørre og hardt sammenpressede lepper når utfordringer skal løses.
Følg debatten: og
