To ganger i løpet av en uke har kulturministeren sendt idrettstoppene hjem fordi de ikke har forstått hva som menes med åpenhet. Mottrekket fra Norges Idrettsforbund er å sette ned et utvalg ledet av Jon G. Bernander, hvis mandat er så vanskelig å beskrive at det må benyttes flere A4-sider. Tidsfrist: Første oktober 2016.
Hensikten er åpenbar. Nemlig å få tiden til å gå. Slik at Norges Idrettsforbund for all del skal unngå å vise fram regnskapsbilagene fra 2012–14. Altså tiden omkring Oslo-OL 2022, kostnadene ved bruken av First House, heisaturen til Sotsji med «bespisning og bedrikking» på Norway House og så videre. Idrettsforbundet har erkjent å ha forbrukt nesten 30 millioner kroner av idrettens penger på Oslo-OL 2022.
Idrettstinget ble nektet innsyn i tallene, og det Idrettspresident Tom Tvedt skjuler seg bak nå, er å forholde seg kun til tiden etter at han ble idrettspresident. Tvedt var medlem i forrige idrettsstyre 2011-15, og var med i heiagjengen som svidde av minst 30 millioner kroner, penger som tilhører norsk idretts barn og ungdom.
Tvedt var også med og vedtok bruken av First House, og var med på beslutningen om Inge Andersens og dermed også sitt eget betydelige lønnshopp.
Demper ikke uroen
Jeg har likevel tillit til at idrettspresidenten gjerne vil gjøre endringer, men han begrenses av motkreftene innenfor toppledelsen i egen organisasjon. Tvedt må derfor bli tydeligere på hva han egentlig ønsker. Han må snarest mulig forstå at det er en vesentlig forskjell mellom «mer åpenhet» som han snakker om, og den reelle åpenheten som både grasrota i idretten og norsk offentlighet etterlyser. «Mer åpenhet» sier meg at Tvedt og Idrettslederne fortsatt har til hensikt å beholde badebuksa på, slik at det mest spennende forblir usynlig for omgivelsene.
Jeg kan dessuten forsikre toppledelsen i Idrettsforbundet om at Bernander-utvalget ikke vil berolige noen på grasrota i norsk idrett. Pengebruken på toppen omtales daglig på dugnader og aktiviteter rundt om i landet. Oftere enn før stiller mange seg spørsmålet: - «Må vi være med i denne organisasjonen?», «Hvorfor finnes det ikke et alternativ til NIF?»
Dette er svært alvorlige, men helt relevante spørsmål. Idrettsbyråkratiet på Ullevål vokser, og en stor del av den offentlige pengestrømmen stopper opp der. Grasrota får nå øynene opp for at ordninger for å tilføre «frivilligheten» mer penger, egentlig er designet for å trygge det sentrale byråkratiet og de rike klubbene med lange lønningslister, best mulig.
Kulturministeren presser nå Idrettsforbundet fra skanse til skanse. Og media følger selvsagt opp. Fordi folk opplever at dette er det motsatte av «idrett for alle». Her er noen likere enn andre, og stikker av med større del av felleskaka enn hva andre kan drømme om.
Hva legger egentlig NIF i ord og uttrykk som «ærlighet», «fellesskap», «åpen og inkluderende»? Når stilte Idrettsforbundet spørsmål til sin egen organisasjon om tillatelse og forankring for mindre åpenhet?
Stadig mer hemmelighold
Utviklingen viser at den historiske åpenheten i idretten over tid har blitt avløst av hemmelighold. Vi trodde dette var et fenomen som ble borte med tidligere tiders ledelseskultur, da blant annet Idrettsforbundets økonomi ble kjørt i grøfta, med 36 millioner kroner i underskudd i 2003. Etter dette er det levert tilsynelatende gode resultater, og egenkapitalen i NIF er gjenoppbygd.
Hemmeligholdet har økt i takt med egenkapitalen, som er blitt generalsekretærens trumfkort og alibi. En servil forsamling idrettsledere som i altfor mange år har gledet seg mer til rødvinen og festmiddagene enn til å delta i de idrettspolitiske debattene, har kneblet seg selv mot å komme med kritikk til NIF-ledelsen.
Få ønsker å være festbrems, og enda færre tør å være det. Derfor er det mest bekvemt og trygt for norske idrettsledere å holde kjeft. Dermed opptrer Idrettsforbundet ikke lengre som en frivillig organisasjon, men som et lukket konsern full av forretningshemmeligheter.
Det er ødeleggende for norsk idretts framtid.
SE OGSÅ: Debatt om åpenhet i idretten i Dagsnytt Atten:
