Norsk idrett er ikke ansvarlige for at barn ikke kan delta i idrett. Alle forbund i norsk idrett gjør det de kan for å tilrettelegge for deltakelse og varig medlemskap. Fattigdom og utenforskap er konsekvensene av politiske beslutninger og markedets usedvanlige sterke krefter.
Derfor merker også vi i Norges Håndballforbund, i likhet med mange andre særforbund, at lommebøkene i det ganske land er blitt mer slunkne. Det er flere enn før som søker om å få dekket kontingenten. Foreldrene må velge bort fritidsaktiviteter for barna til fordel for andre regninger som må betales.
Norsk idrett slik vi kjenner den, gjør alt den kan for å levere kvalitet i tilbudet for barn og unge. Vi vil lage en utviklingsarena, både menneskelig og idrettslig. Vi vil skape et fellesskap der barn og unge kan føle at de er til nytte, og kjenne på gleden ved å tilhøre.
Norsk idrett leter derfor etter stadig bedre og billigere løsninger, samtidig som vi skal levere kvalitet og muligheter for de som vil. Så er det slik at idretten og politikerne må finne ut av dette sammen. Hva kan gjøres?
- Bygg anlegg og ta bort anleggsleien. Dette er stat og kommunes viktigste bidrag. Behovet er enormt. Særlig i de største byene i Norge.
- Lag enkle, tillitsbaserte og ubyråkratiske støtteordninger til de som trenger det mest. Ikke til alle – siden de aller fleste har det bra.
- De løsninger som utarbeides bør fastsettes etter et omfordelingsprinsipp, likt det prinsippet man for øvrig legger til grunn i samfunnet.
- Stol på klubbene og la dem håndtere ordningene og alt det praktiske.
Dette er en arbeidsdeling som vil utgjøre en stor forskjell for de som trenger det mest.
Hvis ikke, opprettholdes et klasseskille. De bemidlede vil fremdeles ha råd til å delta, mens de marginaliserte faller ifra. Det hemmer integrering og inkludering i praksis. For våre spillere som driver med rullestolhåndball, så er for eksempel potten for aktivitetshjelpemidler for de over 26 år, tom. Denne potten varte ifølge NAV til og med 13. februar i år. Dette beviser at tilgangen til norsk idrett ikke blir lik for alle.
En krone brukt forebyggende på barn og unge er et frafall mindre. Færre unge uføre, mindre ungdomskriminalitet og dårlige valg for samfunnet og en selv.
Vårt samfunnsoppdrag kan derfor ikke ses på som noe adskilt fra samfunnet for øvrig. Fordi alt henger sammen.
«Aktiv deltakelse kan bidra til bedre oppvekstvilkår og demokratilæring, og å motvirke fattigdom, utenforskap og ensomhet. Personer som engasjerer seg i frivillighet som unge, engasjerer seg også oftere når de har blitt voksne». (Wollebæk, Sætrang & Fladmoe, 2017)
Utenforskap er en høyst reell trussel når foreldre og barn ikke lenger har råd til idrett eller andre fritidsaktiviteter. Dette påvirker først og fremst barn og unge. Det er bemerkelsesverdig at forebygging ikke står høyere på agendaen hos våre folkevalgte. Enkeltstående tiltak blir prioritert fremfor helhetlig finansiering og sammenhengende innsats.
Idretten kan ikke skape god breddeidrett og morgendagens medaljevinnere hvis de faller utenfor i en alder av 10, 12 eller 16 år.
Vi ønsker oss et tydeligere signal fra våre myndigheter. Et signal om at idretten fortsatt er og skal være for alle. Og at de, som oss, aktivt legger til rette for stabile økonomiske rammer og ser verdien av det. De største talentene har ikke nødvendigvis foreldre med god råd.
Idretten og frivilligheten er ikke bare et fint smykke man henter frem når det passer seg. Idretten er et satsingsområde. For alle.
Det er det samfunnsoppdraget vi i idretten har og tar – med den største selvfølge og det største alvor.
