Kronikk

Idiotene på Ikea

Folk ruller seg i Ikea-sengene, skubber borti hverandre og tar på alt av varer. Gi pøkk i det!

Ikea slependen 20. juli

Har vi brukt opp kvoten for folkeskikk i år, spør kronikkforfatteren etter en handletur på Ikea. Bildet viser køen foran møbelgigantens avdeling på Slependen 20. juli.

Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix

Jeg var en tur på Ikea nylig fordi jeg måtte ha utstyr til husets utflytter.

Det hang store skilt overalt: fra hyller til tak, på varer, møbler og gulvet:

«Vennligst ikke rør noe med mindre du skal ha det. Ikke prøvesitt/-ligg utstillingsvarer. Hold én meter avstand.»

De blågule handleposene var fjernet. Det var nye, gode køordninger.

Alt for å unngå å spre smitte. Supert!

Men hva så jeg, der jeg gikk med mine spritede hender trygt plassert i lomma?

Ekstremt mange som følte de absolutt måtte ta på alt de så. Folk rullet seg rundt i Ikea-sengene. De skubbet borti hverandre for å kutte svinger. Å dra på Ikea nå er en sjokkerende opplevelse.

Jeg kjente at jeg ble sint. Og frustrert.

Ikke fordi jeg er spesielt redd for smitte. Men jeg er redd for en ny «lock down».

Jeg er redd for å måtte leve i limbo i ukesvis.

øker antallet innlagte for koronavirus på norske sykehus. Smitten er om bord på Hurtigruten.

Jeg er redd for at fargesignalet igjen skal bli rødt. At skolene må stenges, og at jeg som mamma må ha hjemmeskole for egne barn i et uvisst antall uker.

Samtidig som jeg som lærer skal måtte trylle frem kreative og pedagogisk adekvate ukeopplegg for hjemmeskole for 2. og 3.-klassinger hjemmefra. Eller sitte i telefonmøter, mens ungene må sendes på rommet eller ut døra, for at jeg skal kunne overholde taushetsplikten.

Jeg gir pøkk i om du føler deg trygg og likegyldig.

Jeg er redd for å måtte leve i limbo i ukevis, der reglene forandres hver 14. dag, og jeg ikke aner hvor lenge det blir til vi får tilbake en normal hverdag.

Jeg frykter at tenåringen skal gå glipp av utdanningen, fordi han ikke kan ha praktiske fag. At ungdommen blir sittende innestengt hjemme, med zoom-undervisning fra morgen til efta – før de blir anbefalt å spille med hverandre over nett for å være sosiale.

Jeg er redd for at sønnen min skal gå glipp av det beste fra ungdomstiden, og at ungene igjen må holde seg unna dem i familien som ikke tåler å bli smittet.

Jeg blir sint og frustrert på vegne av dem som blir bedt om å gjøre det umulige mulig. De som må jobbe doble skift, lange dager og enda lengre netter. Dem som risikerer egen helse for at landet skal gå rundt.

Kritisk personell som må møte på jobb uansett hva fargekoden er, og særlig når den blir rød.

Jeg blir provosert av folk som gir blaffen i hva helsemyndighetene mener. Jeg gir pøkk i om du føler deg trygg og likegyldig.

Jeg gir pøkk i din selviske mening om at du har rett til å gjøre akkurat hva du vil, når du vil.

Dine handlinger kan få så mye større ringvirkninger enn du gidder å ta innover deg.

Når du lar være å vaske hender eller ikke orker å bruke tankekraft på at du ikke må ta på varer du ikke skal kjøpe:

Det kan være nok til at du blir én av dem som bidrar til at andre får det utrolig mye vanskeligere.

Det har ikke vært mange smittetilfeller i Norge, fordi myndighetene gjorde tiltak for å bremse smitten. Øker smittespredningen, vil de igjen ta grep for å bremse den.

Kanskje syntes du det var koselig med hjemmekontor, ekstra familietid eller alenetid under forrige nedstengning.

Men hva med å tenke på dem som ble utsatt for et non-stopp-høyt stressnivå. De som opplevde frykt på grunn av sykdom i familien. De som plutselig ble helt isolerte og ensomme.

Til sammen utgjør de ganske mange mennesker. Vi kan ikke bare være individualister som skal kjøre vårt eget løp, koste hva det koste vil.

Kan vi hente frem igjen dugnadsånden og folkeskikken, eller har vi brukt opp kvota for i år?

Hvor ble det av solidariteten? Hvor forsvant evnen til å vise hensyn, omtanke og respekt for sidemannen på toget eller nestemann i køen på Rema?

For legene, sykepleierne, lærerne, politibetjentene, brannmennene, butikkmedarbeiderne, renholderne og småbedriftseierne.

Vi er et bortskjemt folkeslag. «Jeg på harrytur, jeg altså». «Jeg til Syden i år.» «Jeg ta på, bane meg vei, reise. Det er min rett. Jeg er ikke redd. Bryr meg ikke.»

Hvis du tror du vet nok til å vite bedre enn myndighetene, gjør du ikke det.

Okay. Det er forståelig at du får nok innimellom, at du mister motet og ikke orker å tenke på smittefaren.

Men det er ikke greit å gi fullstendig blaffen. At du er lei, gir deg ingen rett til å opptre hensynsløst, kaldt og egoistisk, mens du ignorerer smitteverntiltak.

Har du vært utenfor landet? Overhold karantenereglene.

Folk rullet rundt i Ikea-sengene.

Gjør en liten innsats for at vi skal kunne holde landet åpent og i gang. Da kan vi være sammen med dem vi er glade i, også utenfor kjernefamilien.

I det minste kan du la være å se med fingrene og unngå å ta på alt du ser. Bruk håndspriten, eller vask hendene godt og jevnlig.

Det spiller kanskje ikke så stor rolle for deg. Men for noen kan det utgjøre en usedvanlig stor forskjell.

Kan vi hente frem igjen dugnadsånden og folkeskikken, eller har vi brukt opp kvoten for i år?