Kronikk

I melanin-tåka

Det svekker rasismesaken å kalle det rasisme når frisører i Norge ikke tilbyr tjenester for afrohår.

Mira Craig til sak om manglende kunnskap om Afrohår i frisørbransjen

Det tjener ikke kampen mot rasisme når Mira Craig kritiserer frisørbransjen for manglende kunnskap om afrohår, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Cicilie S. Andersen / NRK

Gjør vi oss selv, og spesielt de med mer hudfarge enn gjennomsnittsnordmannen, en bjørnetjeneste ved å så til de grader hive oss over rasismekampanjen fra USA?

Kanskje er debatten og fokuset på rasisme i ferd med å bringe motsatt «vær» av det vi ønsker, nemlig latterliggjøring av et problem som fortjener å bli behandlet med den største respekt.

Siden den tragiske Floyd-saken i USA har rasismedebatten tatt av for fullt. Norske medier har hatt en rekke saker om temaet. Kjente ansikter og navn har stått frem med sine erfaringer.

På kort tid har vi blitt oversvømt med de mest sprelske forslag til endringer i rasismens navn. Gatenavn og statuer har blitt foreslått endret og revet.

Barnebøker, logoer og annet må justeres, og ordet farget erstattes med melaninrik.

Jeg tror de fleste av oss har erfart og vet at urettferdighet og forskjellsbehandling skjer på mange områder, også basert på hudfarge.

Rasismens grusomheter skal ikke tas lett på.

Skal hudfarge være et premiss for å få topplederjobb?

Tøyer strikken

Mira Craig lager underskriftskampanjer for å få behandling av afrohår som obligatorisk i frisørutdanningen, fordi det oppleves diskriminerende og rasistisk å ikke få hjelp til håret i en hvilken som helst frisørsalong.

VG lager overskrift på at kun 5 av 100 i lederstillinger i Norge har ikke-vestlig bakgrunn basert på en sak fra E24.

Da tror jeg vi er flere som tenker at nå strekker man tematikken vel langt.

Ja, så langt at det snart ikke tjener saken lenger.

Det er en viss fare for at melanintåka er blitt så tykk at vi ser uklart.

Kanskje er den mest naturlige forklaringen på problemstillingen i de nevnte sakene, som artiklene ikke berører, at vi faktisk bor i Norge.

At det ikke er flere enn fem av 100 toppledere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, skyldes kanskje rett og slett at landet vårt har cirka 9 prosent ikke-vestlige innvandrere (SSB: 2020), inkludert de norskfødte.

Ikke alle disse har høyere utdanning eller ambisjoner om å bli toppledere.

Så kanskje vi ikke har så mye terreng å ta igjen likevel, som likestillingsministeren siteres på i samme artikkel.

Skal hudfarge være et premiss for å få topplederjobb?

Rasismens grusomheter skal ikke tas lett på.

Overdrivelse svekker saken

Jeg vet ikke hvor stor andel av den norske befolkningen som har afrohår.

Men forklaringen på hvorfor kunnskap om afrohår ikke er «mainstream» hos alle frisører er kanskje at vi bor i Norge.

Og så er spørsmålet, bør det være obligatorisk med slik kunnskap.

Eller er produkter og kompetanse om afrohår på lik linje med en rekke andre produkter og tjenester mer for nisjeprodukter å regne?

Kan vi forvente at alle skal ha alt, eller kunne alt om alt.

Det svekker rasismesaken og vanner ut rasismebegrepet å kalle det rasisme når frisører ikke kan tilby denne type tjenester for afrohår.

Å vokse opp med en følelse av å skille seg ut er aldri enkelt, uansett årsak. Man trenger ikke engang å ha mye melanin i huden for å oppleve det.

Det betyr ikke at vi ikke skal ta diskriminering og rasisme på alvor. Men da må vi faktisk vite at det er det det er.

Flertallet av norskfødte med innvandrerbakgrunn har ikke opplevd forskjellsbehandling på grunn av sin innvandrerbakgrunn det siste året (SSB-rapport, s. 6, 2016).

Media kan velge å skrive om dem også. Og der er en langt større prosentandel av samer som opplever diskriminering enn innvandrere i dette landet.

Bare sånn i tilfelle - om noen skulle tenke at hun som skriver dette må jo være rasist og har sikkert aldri kjent på forskjellsbehandling.

Da kan jeg opplyse om at jeg er mor i en familie med hele tre verdensdeler representert og fire ulike etnisiteter, men vi er alle nordmenn.

Vi har flere ulike melaninnivåer i familien og både glatt, bølgete og krøllete hår er representert. I tillegg har vi rullestol og proteser i heimen.

På kort tid har vi blitt oversvømt med de mest sprelske forslag til endringer i rasismens navn.

Media har et spesielt ansvar

Jeg har en datter som fikk høre av en annen ungdom at hun ikke kunne kalle seg antirasist dersom hun ikke stilte opp på demonstrasjonen i Oslo. Tvert imot kunne hun oppleves som rasist.

Jeg tar rasisme når jeg ser det, svarte hun.

La oss ta det som må tas, enten det er når vi ser det eller med en vel begrunnet demonstrasjon. Det hviler også et helt spesielt ansvar hos media, som er en viktig aktør i debatten.

La oss få se et større mangfold av ulike sider av saker, enten det er rasisme, #metoo eller kjønnsidentitet.

Når vi oversvømmes av like vinklinger over lang tid i media, er det lett å få en følelse av kampanjejournalistikk. Der finnes alltid flere sider og andre perspektiver, det spørs bare hva vi leter etter.

Det er en viss fare for at melanintåka er blitt så tykk at vi ser uklart.