Drap er ikke uvanlig i London. Men det bestialske drapet på soldaten Lee Rigby i Woolwich onsdag kveld var alt annet enn det vi kan kalle et «ordinært» drap. Det var en henrettelse med et motiv. Var det likevel en hendelse som gjorde det nødvendig for den britiske regjeringen å slå full terroralarm?
Den uskyldige Rigby ble henrettet på åpen gate foran sjokkerte tilskuere. Referansene til islam, oppmerksomheten drapsmennene selv søkte gjennom kameraer og den påfølgende frykten som bygget seg opp i de 20 minuttene det tok politiet å ankomme scenen, avstedkom umiddelbare politiske reaksjoner. Statsminister David Cameron returnerte fra sitt offisielle besøk i Paris, samlet morgenen etter det såkalte COBRA-rådet – en gruppe sentrale politikere som møter i krisesituasjoner og når landets sikkerhet er truet – og ga i etterkant av møtet en redegjørelse til nasjonal og internasjonal presse.
Full beredskapsalarm
Regjeringen så dette som et terroranslag mot landet, britiske og vestlige verdier. Retorikken som Cameron brukte minnet mye om den som ble brukt etter 9/11 og 7/7, terroraksjonene i USA i 2001 og London i 2005. Sikkerhetsnivået ble umiddelbart høynet på strategiske steder og det ble slått full beredskapsalarm.
Den overveldende politiske reaksjonen er i beste, eller kanskje verste, fall tvetydig. For størrelsen på reaksjonen var til de grader uproporsjonert i forhold til hendelsen, og dermed sendes ambivalente signaler til det britiske folk. Hva vil reaksjonene være ved et større og grundigere planlagt terroranslag? Er det da enda mer å gå på i forhold til reaksjoner, retorikk og beredskap?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Vant med trusler
Dette var ikke et organisert muslimsk terrorangrep selv om drapsmennene fremsatte antivestlige og promuslimske slagord. De tilhører øyensynlig ingen gruppe eller nettverk og representerer naturlig nok heller ikke muslimer som sådan. Fordømmelsene fra disse miljøene har vært like massive som fra andre, og ingen i britisk media ser ut til å forbinde dette med jihadisme, selv om en av drapsmennenes retorikk kunne minne om al-Qaidas fraseologi. Tankene går fort til Anders Behring Breivik, som muligens var drevet av samme type motiver. I britisk media har det denne uken vært utbredte referanser til ham og loner-begrepet.
Sett fra regjeringens perspektiv var det tydelig viktig å signalisere at de tok dette ytterst alvorlig. Cameron ønsket å vise handlekraft og fort få kontroll over situasjonen. Rask og effektiv handling er en del av beredskapen for at folk skal føle seg trygge, og for å avskrekke potensielle terrorister. Statsministerens appell om solidaritet, ro og inkludering var positiv. Likevel fikk Cameron kritikk fra kolleger i underhuset da han bare få dager etter angrepet dro på ferie til Ibiza. Opposisjonen mente det var dårlig dømmekraft å dra fra London i kjølvannet av det som ble ansett for å være det verste terrorangrepet siden 2005.
Britene har stått samlet mot fiender før, som for eksempel under den andre verdenskrig og ikke minst, mot den irske republikanske hær (IRA). Med dette i mente, og flere andre trusler både utenfra og innenfra, er det desto mer overraskende at den politiske reaksjonen lå på det nivået den gjorde.
Martyrer
For drapsmenn som dette higer etter å tiltrekke seg offentlig oppmerksomhet, omtale og publisitet. Det fikk de denne gang i overkant mye av, særlig på grunn av måten regjeringen reagerte på. I de lange minuttene frem til politiet kom, brukte drapsmennene tiden til å sette søkelyset på seg selv, der de vandret gatelangs med blodige hender og kringkastet sitt budskap til en hel verden. Media hev seg på og lot drapsmennene diktere dagsordenen, til og med statsministeren avlyste sitt utenlandsbesøk for å kunne ta regien på episodens ettervirkning.
Regjeringer verken kan eller skal kontrollere hvordan den frie medieverdenen dekker en slik sak, men den dramaturgien regjeringen iscenesatte er de selv ansvarlige for, og likeså for konsekvensene. Og her kan det fort tolkes som om at drapsmennene blir, som en delvis konsekvens av den politiske reaksjonen, omgjort til helter og martyrer i øyene til sine beundrere og støttespillere.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Øyner anerkjennelse
Kampen om oppmerksomheten blir ikke bare en kamp mellom gode og onde krefter, men like fullt en kamp om folks oppfatning av hva som må gjøres for å opprettholde et trygt samfunn. Som Cameron påpekte, britene vil aldri gi etter for terrorisme, noe britisk etterkrigshistorie har vist.
Spørsmålet er likevel om den noe overdrevne politiske reaksjonen kan føre til et uønsket scenario, nemlig at mulige fremtidige gjerningsmenn, gjennom den store negative responsen drapsmennene fikk, øyner en slags anerkjennelse det dessverre kan være verdt å drepe for.
