NRK Meny
Normal

I hui og hets

Ville postkassen min vært fylt opp av korte hatbrev, hvis kommentarfeltet ikke eksisterte?

Arne Myrdal støtter aksjonen "ja til fargerikt fellesskap", med forbehold

Arne Myrdal gikk med på å støtte aksjonen 'Ja til fargerikt fellesskap, men med følgende forbehold: «For innvandrere før masseinnvandringen begynte 2. november 1986». Bildet skulle opprinnelig publiseres i forbindelse med en artikkel i Fenghetta – leirpublikasjonen på Eggemoen leir, hvor Shahzad Rana gjennomførte sin førstegangstjeneste. «Arne Myrdal var for meg ytterliggående, på lik linje som muslimske ytterliggående nisser», skriver Rana.

Foto: Shahzad Rana

Shahzad Rana er fast spaltist i radioprogrammet Ytring på P2. HØR programmet.

Vi har alle noen pappesker som er stuet bort et eller annet sted. Forleden dag startet jeg å rydde i mine. I én av dem fant jeg et gammelt brev datert januar 1998 – et brev jeg fikk for 18 år siden.

Avsenderen mente at jeg hadde provosert, ikke bare lærere og sykepleiere, men hele det norske folk. Det gjaldt en sak i VG (desember 1997) om bonus til ansatte i selskapet jeg ledet. Nordmenn følte avsky og kvalme over personer som meg og mine uttalelser. En slik oppførsel skulle ikke gå upåaktet hen. Brevet slutter med: «Vi har våre måter å reagere ovenfor deg på – AVSKUM».

I dag har vi knapt tid til å tenke over hvordan vi skal få formidlet det vi har på hjertet og innholdets konsekvenser.

Shahzad Rana

At jeg arkiverte brevet er kanskje ikke så rart, det var det første trusselbrevet jeg fikk. Jeg oppfattet ikke brevet som hjertelig da og heller ikke nå. Jeg ser for meg karen (antar det var en mann) sittende i en mørk kjeller med dunkel belysning og knatre på en gammel skrivemaskin. Han slikker foraktfullt konvoluttlimet, trasker irritert ned til postkontoret, betaler portoen og sender brevet. Jeg må innrømme, det er noe Hitchcock over det hele.

Avsenderen hadde mer enn én anledning til å tenke seg om før hans sendte brevet. I dag har vi knapt tid til å tenke over hvordan vi skal få formidlet det vi har på hjertet og innholdets konsekvenser.

Hets uten refleksjon

Hopper vi til nåtiden og gjør et lite nettsøk, velger sakene som omhandler innvandrere og leser kommentarfeltene, er det ikke akkurat oppmuntrende lesing. Gjelder saken attpåtil muslimer er det som å komme inn i et domene der hatets vrede rår. Etter en kort stund slutter man å bli overrasket over hva folk velger å skrive, ikke minst dele.

Til forskjell fra tiden med brev i postkassen, publiseres truende og hetsende meldinger i løpet av sekunder. Vi tillater oss knapt tid til den trege tanken, populært kalt refleksjon. Tempoet rundt oss er høyt, andre kan komme deg i forkjøpet med samme tekst, eller dele det som ved første øyekast virker så rasjonelt. Så sitter vi og venter på «likes» mens vi blir nesten euforiske.

Hopper vi til nåtiden og gjør et lite nettsøk, velger sakene som omhandler innvandrere og leser kommentarfeltene, er det ikke akkurat oppmuntrende lesing.

Shahzad Rana

Den magre trøsten er at vi har i dag et ansikt å forholde oss til, til forskjell fra brevet i postkassen. Det er mødre, fedre, ungdom og besteforeldre – en ganske bred del av befolkningen – som «koser seg» med teknologiens øyeblikkelighet, i en særdeles demokratisk, og publisistisk tid.

Jeg har gått og undret på om jeg kunne sendt et hatbrev. For å svare må jeg tilbake i tid – til 1988. Det var den gang Arne Myrdal og hans «Folkeaksjon mot Innvandring» stormet i Norge. Han var en hard og omstridt innvandringsmotstander. Hans virkemidler var ikke alltid i tråd med loven, som da han planla å sprenge et asylmottak på Tromøy. Brumunddal slet i årtider med sitt image etter hans famøse gateslag i byen. Arne Myrdal var for meg ytterliggående, på lik linje som muslimske ytterliggående nisser. (Beklager om jeg fornærmer nisseentusiaster). Han gjorde meg opprørt husker jeg.

Hatbrev hadde jeg ikke sendt. Men, hadde digitale medier eksistert i 1988, hadde jeg mest sannsynlig skrevet og delt mer usakligheter enn sakligheter. Så frustrert var jeg over Myrdal.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

Et ganske hyggelig møte

Teknologien den gang var telefonen. Med hjertet i halsen og skyhøy puls ringte jeg han. Ikke for å skjelle han ut, men for å invitere meg hjem til han. Jeg sa: Du fremstår i avisene som du hater utlendinger som meg, og du vil kaste meg ut av landet. Vi kjenner ikke hverandre, du gjør meg redd og jeg vil gjerne treffe deg. Jeg hadde samme dialekt da som nå, og han trodde overhodet ikke at jeg var utlending. Vi avtalte tid. På en helgeperm fra førstegangstjenesten, ble ruten lagt innom Arendal.

Idet han åpnet døren endret ansiktsfargen seg drastisk, som om fanden stod foran han, men han slapp meg inn. Jeg tilbrakte en hel kveld med ham, hans mange krigsveteranvenner og familie. Vi snakket om hverandres bekymring og hva vi mente var viktig. Til tross for diametralt ulike ståsted hadde vi mye til felles. Etter samtalen var han villig til å støtte, med et forbehold, «Ja til et fargerikt fellesskap»-kampanjen som pågikk på den tiden.

Det å møte mennesker – ansikt til ansikt – er det helt suverene når frustrasjonen rår. Vi har bare for lite av det.

Shahzad Rana

Besøket skjedde i en hyggelig og god tone. Samtale, og det å møte mennesker – ansikt til ansikt – er det helt suverene når frustrasjonen rår. Vi har bare for lite av det. I det store og hele tror jeg ikke det er hat som gjenspeiler seg i digitale medier, men en ekte frustrasjon som kunne blitt formidlet med en større dose skikk og bruk.


Det er i grunnen et paradoks når den digitale teknologien kunne bidratt til å dele gode løsninger, få konstruktive diskusjoner på tvers av ulike barrierer, ender opp som en gjødselspreder. Nyanserte og sammensatte tanker forvitres så altfor lett i debattklimaets kvelende trang til å beleire grensepostene. Den innsikt som refleksjon gir oss, sammen med vårt ubegrensede ytringsrom, kan vi bruke så mye bedre.