I 2009 ble jeg som 25-åring for første gang valgt inn på Stortinget. Frem til det hadde jeg vært student i Oslo og hatt verv i ungdomspartiet. Jeg bodde i et kollektiv i Gamlebyen i en leilighet min storebror og jeg eide sammen.
Ett års tid etter at jeg kom inn på Stortinget ble leiligheten solgt fordi min eldre bror som jeg eide sammen med skulle etablere seg på Sørlandet med familien.
Da kollektivet skulle selges søkte jeg pendlerbolig fra Stortinget og fikk innvilget det. I den perioden la jeg også planer for litt lengre frem i tid. Min søster og jeg kjøpte en tomannsbolig sammen på Sørum utenfor Oslo.
Planen og håpet var å på sikt etablere oss vegg i vegg, med hver vår familie. Min halvdel eide jeg sammen med min yngste bror. Min søster og hennes familie flyttet inn i sin del så fort huset sto ferdig. Selv møtte jeg på den tiden hun som senere skulle bli min kone. Sammen landet vi på at vi ønsket å vente litt med å etablere oss utenfor byen.
Dermed valgte jeg og min lillebror å leie ut vår del av tomannsboligen på Sørum.
I perioden jeg bodde i pendlerbolig var jeg hele tiden åpen med Stortinget på at jeg eide en bolig på Sørum som jeg aldri hadde flyttet inn i. Etter noen år gjorde jeg og familien en ny vurdering. Vi landet på at det nok heller ikke i fremtiden ville bli aktuelt å etablere oss i tomannsboligen.
Dermed la vi vekk planene om å flytte inn ved siden av min søster og jeg og min bror solgte i 2015 vår halvdel av tomannsboligen.
Både mens jeg var student og bodde i kollektivet og i perioden jeg bodde i pendlerbolig beholdt jeg min folkeregistrerte adresse på Moisund i Evje og Hornnes kommune. Jeg kommer og går som jeg vil der og har vært der en god del, selv om jeg som alle andre har reiste mindre enn jeg hadde ønsket i pandemi-tiden.
For meg har det vært viktig å sikre at alt er etter reglene. Derfor har jeg vært åpen med Stortinget. De har hele tiden visst om min boligsituasjon, og det er på bakgrunn av den jeg har fått tildelt pendlerbolig.
Reglene for stortingspolitikere må stå seg i forhold til reglene for andre. Så selv om jeg har fulgt Stortingets regelverk forstår jeg at dette kan oppfattes negativt, og jeg støtter en gjennomgang av gjeldende regelverk.
Vi folkevalgte må alltid være åpne for å vurdere om de ordningene som gjelder for oss er riktige og nødvendige, eller om det er behov for endringer.
