Det blir en 1. mai såpass utenom det vanlige at en velkjent konservativ statsminister står for en av tingene som kan feires.
Da Boris Johnson – rufsete men ved godt mot – laget en hei-på-deg-i-karantene-video under sitt ublide møte med covid-19, kom han med en forløsende faktaerklæring for oss historisk interesserte. Jo da, sa Boris. Det finnes så visst noe som heter «samfunn» allikevel. Erklæringen er selvfølgelig en referanse til den legendariske uttalelsen fra den engelske fagbevegelsens store hovedfiende, jernkvinnen Margaret Thatcher, som i 1987 slo fast at «there is no such thing as society».
Det skjedde omtrent ett år etter at hennes ideologiske svirebror Ronald Reagan hadde slått fast at de ni skumleste ordene i det engelske språket er «I'm from the government, and I'm here to help.»
Dette er to grunnleggende uttalelser fra den gang økonomisk styring virkelig svingte i retning av lite regulering og mer finans, og arbeiderkampen holdt en temperatur den ikke hadde holdt siden de ikke så glade 1920-årene.
Du vil nok ikke høre noen komme med disse frasene igjen på en stund. Mange av dem som likte de uttalelsene, som vanligvis vil holde staten på opptil flere armlengders avstand, har nå kommet løpende til Mamma Stat. Staten er tilbake. Samfunnet er tilbake. Fellesskapet er tilbake. Hvilket er en god ting for enhver rotekte sosialdemokrat.
Vel, fellesskapet er tilbake, men på en litt rar måte. Det er jo ikke den mest samlende krisa vi er inne i, sånn rent fysisk. Graden av sosial separasjon vi opplever er stor. Vi har et adspredt men sterkt fellesskap. For som det er påpekt noen ganger allerede, så opplever du nå noe som nesten hele verden opplever sammen med deg. Samtidig. I en eller annen form. Det er unikt, det.
Nå er det mange i arbeiderklassen som sliter. Og enda fler vil slite i tiden som kommer. Men la oss se etter en sol bak de regntunge skyene. For det er en oppside her: Selv regjeringer som naturlig står nærmere Thatcher og Reagan enn Tranmæl og Gerhardsen, må være solidariske om dagen. La oss håpe det setter seg.
Det er også slik at mange arbeidere som til nå ikke har blitt verdsatt på langt nær nok, er blitt gitt en forhandlingsklubbe stor som Dovre. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men dette er første gang i mitt liv jeg gleder meg til neste gang sykepleierne og lærerne skal ut i lønnsforhandlinger igjen. Jeg vil sitte med en stor bøtte popkorn og vente i åndeløs spenning på at første representant for Høyre eller NHO maner til måtehold.
Vi har hatt en årelang periode hvor lederlønninger av alle slag har steget adskillig mer enn inntektene til resten av oss. Og de hverdagsyrkene som vanligvis ikke blir snakket så mye om, har holdt samfunnshjulene rullende gjennom krisa. Trepartssamarbeidet har nå en spiller i arbeidstagerne med adskillig mer muskler enn vanlig på den ene siden av bordet.
Det blir mildt sagt litt voldsomtå sammenligne det med krigen, dette her. Men det er mulig å se at dette kan ligne litt på den veksten i selvtillit arbeiderklassen opplevde i etterkrigstiden, da den virkelig forstod at det var den som bar landet, og at den ikke trengte å stå med lua i handa.
Nasjonalstaten har kommet stampende tilbake under denne krisa. Det er hovedsakelig nasjonen som reagerer nå. Det er den som fordeler goder og redningspakker. Det er den som organiserer tiltak og reguleringer. Det er den som styrer helsevesenet som behandler folk. Det begynner å ligne på en slags gladnasjonalisme.
Åpne grenser og frihandel med Kina er ikke det som lokker mest akkurat nå. Vi-et er nå nasjonen. Sånt har en tendens til å gjøre en del mennesker til venstre litt nervøse. Ikke bli det.
Det er først og fremst inne i nasjonen arbeiderkampene foregikk. Det var der inne kampene og forhandlingene skjedde. Det var der rettighetene ble vunnet. Det er vanskelig å se hvordan det kunne vært annerledes. Noen forsøkte å gjøre denne kampen internasjonal. Det som til slutt ble Arbeiderpartiet hadde fraksjoner som ville dette, og de kampene førte til brudd og gjenforeninger i partiets tidlige historie.
Men det var det nasjonale fokuset som vant. Husk det. Alle ismer kan gå galt. Det er ikke vanskelig å finne tilfeller av det med nasjonalisme. Men alle ismer kan også fungere. Akkurat denne ismen har nok brakt med seg mer godt enn dårlig for arbeiderklassen, om man ikke ser seg blind på den perioden du vet i det landet du vet.
Mímir Kristjánsson oppholder seg langt der ute i det røde. Han har nettopp skrevet bok om arbeiderhelten Martin Tranmæl. Han fastholder at det er nødvendig og ønskelig med internasjonalt samarbeid, men skriver også på Facebook:
«Det flotte nasjonale samholdet vi ser rundt Erna Solberg i denne krisa, er ikke tenkelig rundt EUs leder Ursula van der Leyen eller andre byråkrater i Brussel. Man må gjerne drømme om en verden uten grenser, slik John Lennon gjør i «Imagine», men all den tid vi lever i den virkelige verden er det nasjonalstatene som er vårt beste demokratiske verktøy for politisk handling.»
Så ikke la nasjonalstaten gjøre deg nervøs. Det går nok bra, skal du se. Selv om nasjonalfokuset er sterkere enn på lenge.
Selv om eventuelle tog i år må gå i relativ ensomhet rundt stuebordet eller ripsbusken i hagen, så er det så absolutt en 1. mai hvor arbeiderklassen kan og bør løfte hake og hode til høyder den ikke har gjort på årevis.
Idealet akkurat nå er ikke tradinggulvet på børsen eller seminarene til finansguru Nicolai Tangen. Den vekteren som står i butikkåpningen og passer på at alle for antibacen sin er den viktige. Og det er lettere nå enn på lenge å huske på at «the farmer is the man who feeds them all», som Pete Seeger en gang sang.
Så god 1. mai til hele nasjonen!
Les også:
