NRK Meny
Normal

Hyttemannens helvete

Det hevdes at gjester er som fisk – de begynner å stinke etter tre dager. Sannheten er at de stinker allerede før de har nådd frem til hytta.

Harald på hytta

En hyttemann må tåle mange brudd på uskrevne hytteregler fra frekke sommergjester. Best å få være i fred, mener Harald Eia, her på hytta. (Foto: Privat)

Foto: Privat

Harald Eia er fast spaltist i Ytring på radio og nett.

Da jeg som tenåring var på hytta på Sørlandet, ville faren min at jeg skulle lære meg grunnleggende praktiske ferdigheter. Det var lurt, mente far, at jeg kunne litt snekring, støping og sparkling. Jeg var uenig. Ifølge science fiction-bøkene jeg leste, ville praktiske ferdigheter snart bli overflødige:

– Om noen år kommer robotene, sa jeg. – De vil ta seg av alle sånne praktiske oppgaver.

Vel, nå er det blitt 2016 og fremtiden er her: Far er borte, hytta er blitt mitt ansvar, men det er stadig ingen roboter i sikte. På nettet finnes søkeroboter, men de kan ikke brukes til å fikse dusjen, terrassetrappen og utedodøren som er skjev og kiler seg fast mot fjellet når man åpner den.

Alt kan repareres

Det første jeg gjør når jeg kommer til hytta om sommeren, er å forbanne fjorårsversjonen av meg selv. Hvordan i hule heiteste kunne jeg være så sløv at jeg surret teip rundt kranen og tro at det skulle holde? Hva i all verden var det jeg tenkte da jeg i stedet for å reparere trappetrinnene la noen vaklende steiner under som støtte?

Jeg skjeller og smeller og rister oppgitt på hodet, for å vise barn og kjæreste hvor lite jeg har til felles med den udugelige fyren jeg var for trekvart år siden.

Etter noen runder med klandring av mitt fortidige jeg, erklærer jeg at jeg nå skal alle de elendige ad hoc-løsningene fra i fjor fikses. Jeg marsjerer ned i verktøyboden, og etter at øynene har vendt seg til mørket (en mus gnagde over strømledningen i forfjor), blir jeg stående og stirre på verktøybeholdningen min. På veggen henger en rusten hammer og en sag hvor halve bladet er brukket av. På en hylle ligger noen skjeve skrutrekkere og et vater hvor væsken er rent ut av målevinduet. Alt er ubrukelig. Jeg må inn til byen og kjøpe nytt utstyr!

Ifølge science fiction-bøkene jeg leste, ville praktiske ferdigheter snart bli overflødige.

Men så husker jeg hva jeg tenkte i fjor da jeg også sto overfor den stusslige utstyrsparken min: Hvis jeg drar inn til byen og kjøper et nytt vater og en ny sag, så vil jeg jo være like langt. For det er ikke utstyr jeg mangler, det er ferdigheter. Og så lenge jeg i 2016 ikke bare kan kjøpe en hytterobot som fikser alt, kan ingen tekniske innretninger redde meg.

Med ett får jeg øye på en rull med bred, brun teip. Ja, med den kan jeg kanskje tette den verste lekkasjen i dusjkranen! Og ikke å forglemme; på tomta kryr det av steiner! Med dem kan jeg jo støtte opp den morkne terrassetrappen. Døren til doen? Det er bare å si fra til alle: «Husk å løfte opp døren med foten og hånden samtidig så den ikke kiler seg fast inntil fjellet».

Hytteregelverket fra i fjor

Nå kommer alt tilbake til meg. Alle de lure hyttereglene jeg laget i fjor. Når du setter deg i den røde stolen, sitt litt lent fremover så det løse stolbenet bak til høyre ikke knekker. Skal du starte motoren, hold choken halvveis ute i ti sekunder med den ene tåen mens du drar i startsnora. Badetrappen borte etter at den ble tatt av isen? Ikke noe problem! Bare hold deg i den rustne jernstangen trappen pleide å være festet i, legg så valgfritt kne på den lille fjellsprekken, hold i de gule gresstustene ved stubben og velt deg opp i et raskt byks. Vips, er du oppe!

Reglene er klare og enkle, og fungerer perfekt. Problemene oppstår først når jeg får gjester. Fra Oslo. I utgangspunktet et hyggelig par. Men når de kommer på besøk på hytta, forvandler de seg til ignorante storbyklyser.

Det begynner allerede når jeg kommer med båten og henter dem på brygga. Til tross for klar beskjed om å ikke tråkke på båtripa, tramper min såkalt beste venn nøyaktig oppå det svake punktet på tuppen av båten sånn at den lille karmen løsner ytterligere.

Det er ikke utstyr jeg mangler, det er ferdigheter.

Når kona skal løsne fortøyningen, vrir hun ikke karabinkroken av fortøyingsringen hardt med begge hendene sånn som jeg sier hun skal, for hun skjønner ikke at hengselet er ødelagt av salt. Nei, hun prøver i stedet å dytte av kroken på den måten man ikke har kunnet gjøre siden 2009. Dermed faller den lille sperrepinnen, som jeg i mitt stille sinne har begynt å kalle den, av. Hvilket betyr at jeg må finne på en ny fortøyningsløsning, mest sannsynlig ved å binde på en annen ødelagt krok jeg har liggende sånn at det blir et enda mer sinnrikt system som kjerringa fra Oslo aldri vil få inn i den arrogante nøtta si.

På vei over fjorden kjenner jeg surheten komme sigende. De skravler i vei, om folk hjemme i Oslo. – Så du hvem som plutselig likte den innvandrerkritiske statusoppdateringen til Kjetil Rolness? – Hørte du hva som egentlig var storyen bak twitterkontoen til hun i Dagens Næringsliv?

Jeg svarer med noen grynt. Før ville jeg ha lyttet interessert. Men nå driter jeg langt i det navlebeskuende vaset.

Sløve byfolk!

Det eneste jeg bryr meg om er hvordan de begge sitter og lener seg kynisk mot styrekonsollen. Sa jeg ikke klart fra i fjor at konsollen ikke tåler at man lener seg på den? I 2013 tålte den så mye lening man bare ville. Men dette forandret seg i 2014 da jeg ble presset av kjæresten min til å kaste den «ødelagte» gressklipperen (som egentlig virket helt fint, bare man holdt den litt skjevt så kun det ene hjulet, det som fortsatt gikk rundt, berørte bakken). I irritasjon slang jeg gressklipperen ned i båten, som igjen førte til at det oppsto en fraktur i konsollen som da altså innebærer at konsollen ikke tåler at man lener seg på den.

Gjestene går i land, stadig i godt humør. Noe som gjør dem ytterligere skjødesløse; bare på de fem minuttene fra vi fortøyer båten, går på stien opp til hytta og opp på terrassen, teller jeg tolv brudd på hyttereglene mine. Tolv!

Er det mulig for to vanligvis så oppegående mennesker å være så sløve, så ufølsomme for selv de enkleste hytteregler? Nå er jeg i virkelig dårlig humør. Alt ved dem irriterer meg. De altfor nye ferieklærne de har på seg. De hvite, kunstig glatte underarmene deres, uten hyttemannens naturlige stikk og skrammer.

Reglene er klare og enkle, og fungerer perfekt. Problemene oppstår først når jeg får gjester.

Når de så topper det hele med å sette seg ned på rekkverket på terrassen – ja, du hørte riktig! De setter seg på rekkverket! Det som ikke har tålt at man sitter på det på så lenge jeg har vært sjef på hytta! Har de tenkt å rive ned hele stedet mitt, er det dét som er planen? Og når de begynner å snakke om brexit, kjenner jeg det koker innvendig.

– Det er jo galskap, sier den ene.

– Ja, jeg tror ikke britene skjønner hva de har gjort, sier den andre.

Jeg håper at rekkverket skal knekke sånn at de faller ned og kakker hodet mot de gamle taksteinene som ligger hulter til bulter, godt gjemt i brenneslene under terrassen.

– Jeg skjønner britene godt, jeg, sier jeg. De vil ikke ha innblanding utenfra. Fra arrogante besserwissere i Brussel uten kjennskap til de lokale forholdene.

Det blir stille. Jeg prøver å late som jeg koser meg. Strekker på meg mens jeg tvinger frem et vennlig smil.

– Forresten. Hvor lenge har dere tenkt å bli?

– Et par dager, kanskje.

– Bli så lenge dere vil. Her tar vi det ikke så nøye, sier jeg og lener meg skjevt og forsiktig bakover i den røde stolen.

– I fjor mente du at både ankomstdag og avreisedag skulle telles med, sånn at «et par dager» er det samme som én overnatting. Gjelder det i år også?

– Sa jeg virkelig det, ler jeg. Mens jeg tenker at det jammen var en klok regel jeg pønsket ut i fjor.

– Ja, så vi drar nok videre i morgen. Hvis vi kommer gjennom det høye gresset rundt hytta di, da.

– Hvis dere hadde gått riktig, i passasjen der gresset er trampet flatt ned, ville det ikke vært noe problem, mumler jeg.

Endelig, en robot

Dagen etter sitter jeg alene på terrassen, lykkelig. Ikke bare fordi gjestene har reist, men også fordi jeg, da jeg var i byen for å handle («kanskje like greit at dere blir med i båten når jeg likevel skal inn til byen, og best å dra litt tidlig før det blåser opp»), plutselig fikk øye på det skiltet jeg har drømt om å se i 30 år: «Robot til salgs».

En gressklipperrobot, riktignok, men likevel!

Så nå sitter jeg og ser på gressklipperroboten stå og stange mot en av plenens mange tuster og klumper. Roboten kommer seg verken frem eller tilbake. Og hvis den kommer seg løs, vil den snart den hekte seg fast i den ødelagte trampolinen. Men jeg storkoser meg.

Synet av en som jobber er fint, men ingenting slår synet av en robot som er mer upraktisk enn meg.

SE: Harald Eia får besøk på hytta

LES: Eias tidligere spalter: Takk, Sylvi, Det politiske følelsesmennesket, Religion går over av seg selv, Menns mørke drifter og Kroppspress? Jeg klikker!

HØR: Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.