NRK Meny
Kronikk

Hysj, hemmelig

Hva blir du dummest av: Det som står i mediene, eller det som ikke står der?

Plakater på demonstrasjon

'Det skal bli mer effektivt å drive politikk. Altså uten brysomme innvendinger – fra folk', skriver kronikkforfatter. Bildet viser en demonstrant på Puerta del Sol i Spania som holder opp en plakat med teksten «ikke vær stille»

Foto: PEDRO ARMESTRE / AFP

«Jeg levde i en tid da de som så det ikke sa det. De snakket sammen, men ikke ett ord i avisen».

Slik begynner ett av Jan Erik Volds dikt. I den senere tid har eksemplene på en ny slik voldsk virkelighet kommet på rad og rekke:

Denne uken vedtok Stortinget hals over hode å endre Offentlighetsloven, slik at vi ikke lenger skal få vite hvilke saker byrådet diskuterer og hvilke dokumenter de baserer seg på. I dag, fredag 12. juni, skal Stortinget diskutere hvorfor vi knapt får vite noe om forhandlingene om frihandelsavtalen for tjenester (TISA).

Høyt og lavt

Listen over forsøk på – og lyst til – hemmelighold er lang, og inneholder saker fra høyt og lavt. Monika-saken fra Bergens-politiet har de fleste registrert. Kanskje også protestene mot all motvinden journalister møter når de er på sporet av noe kritikkverdig, som at norske krigsskip havnet hos nigerianske krigsherrer.

Det skal bli mer effektivt å drive politikk. Altså uten brysomme innvendinger - fra folk.

Kjersti Løken Stavrum, Generalsekretær i Norsk Presseforbund

Eller at 106 av 140 undersøkte kommuner fra hele landet krevde at politikerne måtte være tause etter lukkede møter – slik Stavanger Aftenblad avslørte – enda et slikt krav er i strid med loven.

Samtidig ser vi stadige eksempler på at offentlige ansatte, som lærere, sykepleiere og politifolk, ikke våger å snakke om det de kan noe om – nemlig jobben sin – av frykt for at det skal straffe seg.

Hva er man redd for?

– Jeg skjønner ikke hva man er redd for, sa Karin Andersen (SV) fra Stortingets talerstol da hun snakket for døve ører denne uken. Den nevnte innskrenkningen av Offentlighetsloven ble likevel vedtatt med stort flertall.

Venstre, som opprinnelig foreslo lovendringen, var av de få som stemte mot. Partiet snudde, etter å ha lyttet til den lille debatten vi rakk å ha før vedtaket skulle bankes igjennom. Dermed ble hele prosessen et eksempel på protestene mot lovendringen: Vi trenger innsyn tidlig i en sak, sånn at vi kan påvirke.

Nå sier justiskomiteen at en uke får være nok. En uke til å drive politisk påvirkning gir i alle fall pr-byråene en ny inntektskilde. For nå blir ikke bare gode råd dyre, raske råd får også en høy pris. For den som kan betale.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Effektiv politikk – uten brysomme debatter

Andersen undret seg over hva politiker-kollegaene var redde for, men ingen svarte, selvfølgelig. For hva skal man svare på et slikt spørsmål? At man er redd for at det skal komme motargumenter som ødelegger det man trodde var et godt vedtak? At debatt skal ta for lang tid? Ja, det har de riktignok sagt; endringen skal gjøre det mer effektivt å drive politikk. Altså uten brysomme innvendinger – fra folk.

Vaktbikkjer er gode å ha, men man blir ikke nødvendigvis glad i dem.

Kjersti Løken Stavrum, Generalsekretær i Norsk Presseforbund

Frykt for offentlig debatt var for øvrig redselen som fikk politiet i Bergen til å holde fast på at lille Monika skulle ha tatt livet sitt. Bedre det, enn at noe ufordelaktig skulle komme ut om politiets arbeid. Frykt for refs var årsaken til at Vegdirektoratet holdt rapportene norsk veistandard hemmelig – enda det kunne føre til justismord.

Men da sannheten kom for en dag, så var den i sannhet langt mer rammende enn hva en åpenhet i utgangspunktet ville ført til.

Vi er alle lojale

Norge er et samfunn preget av høy tillit. Vi stoler på politiet, vi stoler på myndighetene. Til tross for alt som ble avslørt etter 22. juli, har ingenting endret på det.

Mediene, derimot, har ikke den samme posisjonen. Det er til dels naturlig; vaktbikkjer er gode å ha, men man blir ikke nødvendigvis glad i dem. Dessuten følger nok medienes posisjon av nettopp den høye tilliten til samfunnets strukturer.

Kritikk som fremkommer i mediene blir lettere sett på som utidig. Nyheten om en ordfører som er blitt påspandert privatflyreise og som løper giverens ærend – og som dessuten feilinformerer – blir oppfattet som mobbing av øvrigheten. Det er ikke umiddelbart lett å forstå.

Alle vil være godt informert om det som skjer, men hvem tar ansvaret for at det kan informeres?

Kjersti Løken Stavrum, Generalsekretær i Norsk Presseforbund

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Åpenhetsforkjemperne

Når «det offentlige» lukker seg, er det ikke bare få som protesterer – stillheten blir som ringer i vann. For hva skal man formidle, når dokumentene i den brennaktuelle saken journalføres nesten et halvt år etterpå? Eller når læreren har fått beskjed om at det er illojalt (mot hvem?) å snakke om ting som ikke fungerer som det skal? I slike tilfeller får mediene valget mellom ingen kilder eller kanskje anonyme kilder. I det første tilfellet blir det ikke noe å skrive om, ingenting i avisen.

Og da er vi tilbake til dilemmaets kjerne: Alle ønsker å være godt informert om det som skjer, men hvem påtar seg ansvaret for at det kan informeres?

For hva skal man formidle når dokumentene i den aktuelle saken journalføres et halvt år etterpå?

Kjersti Løken Stavrum, Generalsekretær i Norsk Presseforbund

Åpenhets-forkjemperne møter sjelden motstandere. De møter en taushet som det er lett å overse i den stadig større strømmen av informasjon som alle har enkel tilgang på. Det vil aldri oppstå tomrom – lettere tilgjengelig stoff fyller opp der ingen vil svare på spørsmål og undersøkende journalistikk gir tapt.

Åpenhet og innsyn er faneord som for mange er vanskelig å gripe. Fravær av åpenhet er nesten umulig å skape oppmerksomhet om. Ingen går i tog for mer offentlighet.

Det sies at demokratiet dør bak lukkede dører. Det vil i så fall være en død i stillhet.