Kronikk

Hvorfor vil dere ikke forsikre sønnen min?

Sønnen min har diagnosen barneautisme. Bankene og forsikringsselskapene vil ikke forsikre ham.

happy little children running and playing outdoors happy little children running and playing outdoors

Min sønn sliter med å leke, og han synes ofte at kommunikasjon er krevende. Han har barneautisme, men det er ingen sykdom. Til tross for god helse blir han diskriminert, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: lev dolgachov

Jeg har en sønn på snart syv år. Han går i andre klasse på barneskolen, er flink til å lese og skrive og har god engelsk uttale. Han liker å spille på iPad og se på «Albert Åberg». På fritiden sykler han, går på turer, ski og bader.

Sånn sett skiller han seg ikke nevneverdig fra gutter på hans egen alder.

Likevel har han noe annet. Noe som ikke alle de andre guttene eller jentene har. Det blir mest tydelig i sosiale sammenhenger.

Han sliter med å leke. Han klarer ikke å knekke kodene i forhold til samspill, og han synes ofte at kommunikasjon er krevende. Dessuten har han et snevert interessefelt. Av den grunn er han også mye alene, og utviklingen av den sosiale kompetansen blir også hemmet.

Det skyldes at han har diagnosen barneautisme.

Avslag fra bankene

Ellers har han en svært god helse. Likevel har jeg – som far – fått avslag fra flere banker om å forsikre ham med barneforsikring, nettopp fordi de anser det som sannsynlig at han blir ufør i voksen alder. Den ene av disse bankene var til og med et tilbud gjennom en fagforening.

Bankene ber verken om uttalelse fra helsesøster eller fastlege.

Men hvorfor vil de ikke vil forsikre en seks år gammel gutt og gi ham den økonomiske tryggheten som de fleste norske barn får gjennom sine foreldre? Jo, nettopp fordi han er diagnostisert med barneautisme.

Bankene og forsikringsselskapene konkluderer med at sannsynligheten er stor for at han blir syk eller faller utenfor arbeidslivet, basert på en generaliserende tilnærming.

Ifølge Autismeforeningens leder, Annette Drangsholt, er dette vanlig praksis blant norske banker og forsikringsselskaper.

Stigmatiserende diagnose

Jeg vet at det er mange som ikke har råd til å forsikre sine barn. Jeg vet at forskjellene øker i Norge, og at fattigdom er et tiltagende samfunnsproblem. Dette vet jeg fordi jeg selv har kjent det på kroppen.

Men når det er sagt, og når det engang er slik at jeg har spart opp noen kroner for å sikre fremtiden til sønnen min, så dukker et annet problem opp: Stigmatisering av unge med en utviklingsforstyrrelse.

Autismespekterforstyrrelse er ikke en sykdom, men en forstyrrelse. Samtidig er det et stort spekter innenfor diagnosen.

Jeg antar at det ikke er noe enklere for foresatte til barn med eksempelvis Downs syndrom, CP eller Retts syndrom å skaffe barnet sitt en god barneforsikring.

Stigmatisering av unge med en utviklingsforstyrrelse.

Overfladisk vurdering

I et rikt velferdssamfunn, hvor det attpåtil snakkes høyt og fint om integrering, toleranse og hvor man tar avstand fra diskriminering, bør det ikke være fritt frem for forsikringsselskapene og bankene å avslå å tegne gode barneforsikringer for våre minste grunnet en overfladisk helsevurdering.

Per dags dato evaluerer bankene sitt tilbud på bakgrunn av helseopplysninger gitt av foreldrene. Så fort de leser at det foreligger en diagnose av typen ASF, fatter de beslutning og sender ut avslagsbrev.

Kanskje tilbyr de, som kompensasjon, en annen forsikringstype, som ikke på langt nær har den samme dekningsgraden som de annonserte barneforsikringene deres.

Bankene ber verken om uttalelse fra helsesøster eller fastlege, slik eksempelvis NAV gjør i flere av sine søknadsprosedyrer. Hadde bankene og forsikringsselskapene utøvd en slik praksis, ville de ha innsett at min sønn – og veldig mange med ham – har en like sterk somatisk helse og like gode fagkunnskaper som andre barn.

Hvorfor skal han da ikke være verd den barneforsikringen de respektive institusjoner reklamerer for? Er han virkelig en så stor risiko å forsikre, bare fordi han har utfordringer knyttet til det sosiale samspillet i en alder av seks år?

Forsikringsselskapene uttrykker at disse barna med stor sannsynlighet vil falle utenfor arbeidslivet.

Mulighet for arbeid

Men er dette så viktig da, vil kanskje noen mene. Hvorfor ikke gi barna den begrensede forsikringen de blir tilbudt?

Til det vil jeg svare at det er viktig nettopp fordi det dreier seg om barn, og fordi bankene og forsikringsselskapene med sine avslagsbrev uttrykker at disse barna med stor sannsynlighet vil falle utenfor arbeidslivet og ikke bidra på den måten man antar at andre barn vil bidra på når de blir voksne.

Det er jo ikke slik at en innsendt søknad er en innrømmelse av at ens eget barn vil behøve økonomisk bistand i voksen alder. Tvert imot. Man søker fordi man ønsker en trygghet i tilfelle noe uforutsett skulle skje.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at jeg selv har arbeidet i en bolig for psykisk utviklingshemmede i mange år. Der har jeg hatt gleden av å stifte bekjentskap med flere personer med både autismespekterforstyrrelser og Downs syndrom.

Disse har ofte – men selvfølgelig ikke alltid – en høyere arbeidsmoral og lavere fraværsprosent enn andre jeg kjenner, som faller inn under betegnelsen «friske».

De innehar store og viktige ressurser, som vi må verdsette og ivareta uavhengig av diagnoser.

Det er dessverre ikke tilfellet i dag.