Hopp til innhold
Kronikk

Hvorfor ikke bare legge ned OL?

Hva mister verden? Hva mister idretten? Hva mister det idrettsinteresserte publikum? Ingenting. Verden trenger ikke OL.

Sochi Olympics Opening Ceremony

På grunn av en mekanisk svikt åpnet en av ringene seg ikke under åpningsseremonien på årets olympiske leker.

Foto: Mark Humphrey / Ap

De dyreste olympiske vinterleker noen gang avvikles mot et bakteppe av massiv kritikk, særlig mot Den internasjonale olympiske komité (IOC), arrangøren og arrangørlandet. Siden Oslo har meldt seg som søker til vinter-OL 2022 tvinges norsk idrett, norske politikere og norske borgere til mer aktivt enn noen gang å ta stilling til kritikken.

Svaret fra OL-tilhengerne at et eventuelt OL i Oslo vil bli et langt mer nøkternt arrangement enn Sotsji. Vi blir lovet at norske lover og norske verdier skal ligge til grunn, og at nøkternhet skal prege arrangementet. Idrettspresidenten sier han er overbevist om at også IOC ønsker et OL som vender tilbake til idrettens kjerneverdier, og at Norge skal klare dette. IOCs nye president Bach bifaller dette, vel vitende om at de andre vest-europeiske kandidatene, München og Stockholm, allerede har trukket seg.

Norge kan vente seg mer smiger fra IOC den nærmeste tiden.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

IOC legitimerer mer og mer

Den som vil flørte med norske idrettsledere, politikere, journalister og oss andre idrettsinteresserte er imidlertid en organisasjon som er verken effektiv eller produktiv. IOC er ikke i nærhetene av å nå sine mål, slik de er formulert i IOCs charter. Skal Norge bidra til å holde en slik organisasjon i live, med et beløp i 25–30 milliarders-klassen? Antakelig mye mer. Vil Siv Jensens produktivitetskommisjon besvare dette spørsmålet?

Norge kan vente seg mer smiger fra IOC den nærmeste tiden.

Hallgeir Gammelsæter, professor i samfunnsendring

De moderne olympiske lekers grunnlegger, Pierre de Coubertin, hentet inspirasjon fra så vel det engelske utdanningssystem, som de antikke olympiske leker og de grandiose verdensutstillingene som lekene var en del av fra 1900 til 1908. I følge det olympiske charter skulle lekene utvikle de fysiske og moralske kvaliteter som er grunnlaget for idretten, bygge opp økt forståelse mellom mennesker og derved bidra til å skape en bedre og mer fredelig verden.

IOC og OL har vist seg lite egnet til å nå disse målene. Iallfall siden OL i 1936, i Hitlers Berlin, da den storslagne arrangementsformen ble etablert for å vise fram politisk storhet. Ulike regimers ønske om å bruke OL har gitt IOC betydelig politisk makt, men også politisk impotens. Politikk er å velge side, men for å opprettholde sin globale posisjon forsøker IOC desperat å være politisk nøytral.

LES OGSÅ: Slik vil Idrettsforbundet påvirke IOC

Ettersom stadig nye politikkområder (menneskerettigheter, miljø, kjønnsproblematikk, etnisitet, marginaliserte gruppers rettigheter, terrorisme mv.) tematiseres i en internasjonal kontekst, blir denne posisjonen bare enda vanskeligere. IOC ender stadig med å legitimere ulike politiske interesser og regimer, gjennom tildeling av lekene, frykt for å «fornærme» arrangørene og ikke minst gjennom beskyttelsen av sine egne og egne sponsorers kommersielle interesser.

Moralske nederlag

At IOC fungerer som et effektivt middel til å utvikle moralske kvaliteter er mer enn tvilsomt. Korrupsjonsskandalene innad i IOC, som ble åpenbart etter Salt Lake City i 2002 undergravde organisasjonens moralske troverdighet. IOC har heller ikke vist tilstrekkelig vilje til å bekjempe doping.

Etableringen av antidopingsforbundet WADA er egentlig en fortelling om IOCs moralske nederlag, om hvordan vestlige sportsministre fratok IOC for eneansvaret for dopingregimet i idretten. Når organisasjonens regelverk brukes til å begrense utøvernes ytringsfrihet og refse utøvere med sørgebind blir det ikke bare moralsk patetisk, men også er uttrykk for hvor umulig det i praksis er å håndheve organisasjonens selvpålagte nøytralitet.

Å refse utøvere med sørgebind er ikke bare moralsk patetisk.

Hallgeir Gammelsæter, professor i samfunnsendring

OL er IOCs sentrale virkemiddel for å realisere sine mål. Det praktiske i dette konseptet er alle de internasjonale idrettsforbund som IOC anerkjenner, arrangerer sine verdensmesterskap samtidig, på samme sted og under IOCs paraply. Hvert 4. år. Dette er naturligvis en enormt sentraliserende form for arrangement. I den nasjonen lekene arrangeres, sentraliseres enorme offentlige midler som følge av et kortsiktig behov for anlegg og infrastruktur. Når dette konseptet tilføres politiske ambisjoner er gigantomani og politisk og moralsk kladdeføre uunngåelig. Slik vil det nødvendigvis være også etter et eventuelt nøkternt OL i Oslo i 2022.

LES OGSÅ: Glem smørebommen, se til Northug

Tungt å bære tapet av OL?

I stedet for å diskutere om IOC kan forvandles til en jordnær organisasjon som arrangerer nøkterne leker bør vi heller spørre om det kan forsvares at OL fortsetter? Hva mister verden om OL legges ned? Hva mister idretten? Hva mister det idrettsinteresserte publikum? Vil tapet av OL være tungt å bære?

Gigantomani og politisk og moralsk kladdeføre er uunngåelig.

Hallgeir Gammelsæter, professor i samfunnsendring

Svaret bør være ganske opplagt. Verden trenger ikke OL. Idretten trenger ikke OL. Uten OL vil særidrettene fortsette å arrangere sine verdensmesterskap, bare langt mer desentralisert. Følg eksemplet til det europeiske fotballforbundet som fra 2020 vil arrangere EM i 13 byer, nettopp for å hindre gigantomani og investeringer som ikke kan forsvares.

LES OGSÅ: Primadonnalandet Norge

Idrettsinteresserte tilskuere trenger ikke OL for å kunne følge den intense kampen mellom verdens beste idrettsutøvere. Det gjør vi allerede i dag i de tre årene mellom lekene. I Norge trenger vi ikke et dyrt OL for å få tilbake stemningen fra Lillehammer-94 eller ski-VM i Oslo 2011. Vi kan alltids arrangere nye VM.

I det store bildet er argumentasjonen for Oslo 2022 korttenkt. Norge og Oslo 2022 kan ikke og bør ikke redde IOC og OL.