Hvis det er så viktig, hvorfor går det ikke inn?

Tross dystrere og dystrere prognoser går bekymringen for klimaendringer i Norge ned de siste tiårene. Oppslutningen om ambisiøs klimapolitikk er laber. Hva er psykologien i dette klimaparadokset?

CLIMATE-IPCC/ High voltage power lines are seen near a wind farm in Guazhou, 950km northwest of Lanzhou, Gansu Province

Ideen om at borgerne bare er «tomme bøtter» som må fylles med informasjon må klimaformidlerne komme oss vekk fra, mener psykolog Per Espen Stoknes.

Foto: CARLOS BARRIA / Reuters
Kronikkvignett Ytring

Det er utenfor rimelig tvil at et spebarn som blir født i dag vil vokse opp i en verden med varmere globalt klima enn de siste million år. Dersom dette er så alvorlig – og enigheten er over 97 % blant forskere om at vi er på vei i den retningen – hvorfor marsjerer da ikke folk i gatene? Hvorfor er det ikke ukentlige demonstrasjoner, blokader av flyplasser, sultestreiker og sitt-ned-aksjoner foran Stortinget, og gå-sakte aksjoner mot veier og transport?

Tomme bøtter

Delvis skyldes det klimaforskere og miljøbyråkraters egen modell for klimakommunikasjon. Man har ubevisst antatt at folk flest er som en «tom bøtte», altså at de mangler informasjon, opplysning. Det er om å gjøre bare å fylle bøtten opp rasjonelt med fakta og grafer og referanser. Men som de høylytte klimabenekterne daglig illustrerer, hjelper dette lite.

Hvorfor marsjerer ikke folk i gatene? Hvorfor er det ikke ukentlige demonstrasjoner, flyplassblokkader, sultestreiker og sitt-ned-aksjoner foran Stortinget?

Per Espen Stoknes, psykolog

Borgere venter på politikernes handling, mens politikerne venter på at borgerne skal støtte mer ambisiøs klimapolitikk. Hvorfor det skjer så lite selv om kunnskapen er klar, kan forklares på mange nivåer: Internasjonalt er klimaforhandlinger med mange parter svært vanskelige. Nasjonalt står klimapolitikk bom fast i en myr skapt blant annet av manglende lederskap kombinert med økonomiske idealer om kostnadseffektivitet og høye kalkulasjonsrenter.

På bedrifts-nivået velger de fleste å vente på globale karbonpriser eller reguleringer. Her skal jeg se nærmere på det fjerde nivået; det sosiale og individuelle.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Hvorfor vi ikke handler

Psykologisk forskning har identifisert fem barrierer som hindrer sterkere nedenfra-opp trykk for politisk handling.

Først at klimasaken blir opplevd som fjern. Den er fjern i tid (2100), steder (Arktis), abstraksjonsnivå (hva betyr «ppm»?), hvem den rammer (fattige langt borte), og i avstand til de som bestemmer.

Det kan jo umulig være så farlig – «alle» gjør det jo!

Per Espen Stoknes, psykolog

For det andre har klimakommunikasjonen vært innrammet i bilder av dommedag, høye kostnader og «offer», som inkluderer upopulære, høyere avgifter. Det skaper opplevd ubehag og ønsker om å stenge ørene for budskapet. Og det skaper også et godt marked for de som ønsker å så tvil.

For det tredje er det få reelle handlingsmuligheter; jeg selv både kjører og flyr, alle naboer og venner gjør det samme. Og politikerne vil pumpe opp gass og olje så fort som mulig. Alle disse daglige handlingene påvirker da våre holdninger: Det kan jo umulig være så farlig, siden «alle» gjør det! Denne siste effekten er hva psykologer kaller kognitiv dissonans.

Det betyr at dersom man har en økonomi og livsstil finansiert av oljekonsum, blir det inkonsistent å være «mot» den og «for» klimatiltak. Til sammen skaper barrierene følelser av hjelpeløshet («hva kan vel jeg gjøre?»), lav opplevd risiko samt et forståelig ønske om distanse fra eller tvil på klimabudskapet.

Forsvarer sin identitet

For det fjerde er benektelse en lett måte å «bli kvitt» ubehagelige følelser som skyld, frykt og hjelpeløshet på. Vi lever videre i hverdagen «som om» vi ikke vet det vi vet. Og finner på allslags bortforklaringer («det skyldes nok solen») for å slippe å ta det inn. På den måten føler vi oss bedre.

Benektelse er en lett måte å «bli kvitt» ubehagelige følelser som skyld, frykt og hjelpeløshet på.

Per Espen Stoknes, psykolog

For det femte er det slik at vi automatisk forsvarer vår kulturelle identitet og verdier: Hvis jeg lever av eller arbeider med virksomhet som er basert på fossile energier, så vil jeg forsvare min jobb, livsstil og identitet mot budskap som «truer» dette.

Hvis jeg tilhører dem som er skeptisk til en stor stat eller ikke liker avgifter, så er tiltakene mot klimaendringer vanskelig å forene med egne verdier og kulturell virkelighetsoppfatning. Min identitet forsvares ved å filtrere bort eller avvise kunnskapen.

Nye kommunikasjonsstrategier

Vi trenger derfor nye måter å kommunisere klima-saken på som unngår «tom-bøtte» modellen. Som omgår barrierene ved ikke å styrke behovet for benektelse og kulturell filtrering.

Jeg kan ikke her gå inn på hvilke kommunikasjonsstrategier som er «løsningene». Men bare avslutningsvis påpeke at det er nok et paradoks at vi til nå har brukt svært store ressurser på å forstå de fysiske klimaendringene.

Det å forstå menneskers reaksjoner på klimabudskapet har nå blitt like livsviktig som å forstå klimaet selv.

Per Espen Stoknes, psykolog

Dette er viktig og nødvendig. Men det har vært brukt svært lite midler på å utvikle en vitenskapelig måte å formidle klima-vitenskapen på, hvor man måler effekten. Det å forstå menneskers reaksjoner på klimabudskapet har nå blitt like livsviktig som å forstå det fysiske klimasystemet selv. Hva er poenget med en sterk og ny klima-kunnskap dersom formidlingen og anvendelsen av denne kunnskapen feiler totalt?

Det er nå gjentatte ganger bevist at tom-bøtte-modellen ikke fungerer. Likevel blir den fortsatt brukt, som for eksempel etter siste IPCC rapport. Det vi trenger er flerfaglig, forskningsbasert klimakommunikasjon, med prøving og evaluering. De samme kravene må stilles til kommunikasjon som til de klimavitenskaplige resultatene selv.