Hvorfor er vi så slitne?

Det er mange andre land som også har et hardt arbeidsliv, og jeg tror ikke på at nordmenn har det så mye verre enn andre, skriver Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin og lektor ved NTNU.

Depresjon

Vi har en tendens til å forstrekke oss i livene våre, og dette gjelder særlig kvinner. Jeg er ikke i tvil om at kvinner har en større ansvarsfølelse i forhold til dette med omsorg, skriver artikkelforfatteren.

Foto: Sara Johannessen / SCANPIX

En fastlegekollega skrev forleden en kronikk i Varden, der han beskriver en pasientgruppe som vi fastleger ser stadig flere av: De slitne. Jeg tror det er flere enn oss leger som kjenner igjen denne gruppen blant oss. Dette fordi det er så altfor mange som går og kjenner seg slitne.

«Slitenhetssyndrom»

I min legehverdag møter jeg daglig at flere kommer til meg – ikke fordi de har en konkret fysisk sykdom, er deprimerte eller fylt av angst – men rett og slett fordi de kjenner seg dønn slitne og helt ferdige.

De har null energi, og alt er et ork. De kjenner seg godt igjen når jeg bruker metaforen om et batteri som er helt tomt, eller at sikringen har koblet seg ut. Vi snakker ikke om eldre mennesker, som har jobbet et langt liv, og som lengst er ferdig med ungeståk og huslån. Her snakker vi om en annen type slitenhet. Det dreier seg om unge mennesker i sin beste alder, og da særlig kvinner, selv om vi også møter menn som kjenner seg tappet og utbrent.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Etter at vi har pratet og undersøkt det som skal undersøkes, med blodprøver og depresjonstester, sitter vi ofte igjen uten noen målbare funn. Dermed sitter vi med en «frisk» pasient som ikke har det bra. Hun eller han er rett og slett dønn sliten.
Det finnes faktisk en egen diagnose i vårt system som heter «slitenhetssyndrom», men vi ender også opp med å kalle lidelsen for «tretthet» eller «utbrenthet». Hvor disse grensene går, og hva som er korrekt til enhver tid, er vanskelig å vite. Like vanskelig som det er å finne ut hva all denne slitenheten kommer av.

Jobben som salderingspost

I Varden funderer fastlegekollega Roksund omkring det at vårt moderne samfunn er blitt et hardt perfeksjonssamfunn. Professor i sosialmedisin Per Fugelli kaller det et prestasjonssamfunn.

Det er mange andre land som også har et hardt arbeidsliv, og jeg tror ikke på at nordmenn har det så mye verre enn andre.

Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin og lektor ved NTNU

Jeg tror begge har rett. Vårt moderne samfunn krever svært mye av oss for at vi skal henge med i svingene, både på jobb, i hjemmet, som engasjerte medmennesker, som partnere og som gode foreldre. Det stilles krav, ja. Men hvem er det som stiller disse kravene? Det er selvsagt et stadig mer effektivt arbeidsliv, men dette er nok ikke hele forklaringen. Det er mange andre land som også har et hardt arbeidsliv, og jeg tror ikke på at nordmenn har det så mye verre enn andre.

Sykestatistikken er derfor et stort mysterium. Eller kanskje ikke? Det er vel en kjensgjerning at det kan være lettere å velge sykemelding når man vet at man kan få en «time-out» på statens regning. Faktum er i alle fall at det er veldig mange kvinner som sykmeldes i Norge, og det er dystre tall.

Det kan være nødvendig og riktig at man får seg en tid borte fra arbeid for å lade batteriene. Men det som gjerne skjer når man får seg en pause fra jobben, er at man kjenner hvor sliten man egentlig er, og sykmeldingen blir gjerne mye lenger enn man tenkte da man oppsøkte legen første gang. Dette er sjelden noe som har oppstått over natten, og som man kurerer ved å være en uke borte fra jobben.
Det er for øvrig ikke alltid at det å være borte fra arbeidsplassen gjør at man blir friskere. Og det er vel heller ikke riktig at det er jobben som blir salderingsposten når livet er for fylt opp på mange arenaer?

Her må man faktisk være ærlige med seg selv og se på om det er noe man kan prioritere, og da gjerne prioritere bort.

Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin og lektor ved NTNU

Prioriteringer

Her må man faktisk være ærlige med seg selv og se på om det er noe man kan prioritere, og da gjerne prioritere bort. Vi har en tendens til å forstrekke oss i livene våre, og dette gjelder særlig kvinner. Jeg er ikke i tvil om at kvinner har en større ansvarsfølelse i forhold til dette med omsorg. Mange er i den såkalte sandwichgenerasjonen, der vi skvises mellom det å ha barn som trenger omsorg og mye tid, og foreldre som begynner å bli gamle og som også trenger vår tid og omsorgsevne.

Midt oppe i dette skal vi ha flotte hjem, trente kropper, fine ferier og et vennefylt liv. Og ikke minst fulle og spennende jobber. Det er jo noe også myndighetene våre pusher på med: At kvinner bør prioritere full jobb og karriere fra de har barn som henger i puppen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Men med samfunnsendringen, der far blir mer likestilt i forhold til hus og barn, så er jeg sikker på at jeg snart ser like mange slitne menn på kontoret mitt. Det sier seg vel selv at heller ikke de klarer å mestre full jobb, karriere og samtidig en moderne foreldrerolle, der han skal være på hele tiden. Er det rart at det går galt da?

Mange er i den såkalte sandwichgenerasjonen, der vi skvises mellom det å ha barn som trenger omsorg og mye tid, og foreldre som begynner å bli gamle og som også trenger vår tid og omsorgsevne.

Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin og lektor ved NTNU

Vi i Norge er født under en heldig stjerne. Vi bor i verdens rikeste og reneste land, vi har likestilling, ytringsfrihet, gode velferdsordninger og alle mulige forutsetninger for å ha det godt i livene våre. Kanskje har alle disse mulighetene og valgene gjort oss mer syke?

En stor utfordring vokser frem under slike privilegerte forhold: Nemlig det å ha evnen til å prioritere. Uansett hvor mange valg og muligheter vi har, så har vi bare en kropp, ett hode og det samme antall timer i døgnet som vi alltid har hatt.

Kari Løvendahl Mogstad er spesialist i allmennmedisin og universitetslektor ved NTNU. Les hennes blogg her.