Kronikk

Hvordan mistet vi kontakten?

Selv hvis noen truer meg med kniv, klarer jeg ikke gjenfortelle handlingen i min yndlingsroman.

APTOPIX Mexico Garcia Marquez

En bok som gjør inntrykk når man er ung er mer enn en bok. Man bærer den med seg som et tegn på hvem man er, skriver Hege Duckert om sin yndlingsroman «Hundre års ensomhet». Forfatteren Gabriel García Márquez døde i påsken etter å ha vært syk i lengre tid.

Foto: Miguel Tovar / Ap

Den som liker å lese, blir regelmessig spurt om hvilken bok som er den beste hun har lest. I årevis svarte jeg: «Hundre års ensomhet». Nobelprisromanen til colombianske Gabriel García Márquez toppet lista for meg. I bokhylla har jeg utgaver på tre språk. Om og om igjen, svarte jeg det samme, inntil noen en dag spurte: Hva handler den om?

Mmmmm…svarte jeg. Den er magisk. Magisk og realistisk samtidig. Den handler om en jente er så vakker at hus stiger til himmels en dag hun bretter sengetøy i vinden. Det er veldig mange menn i boka, og noen av dem blir forført av kvinner som bader i appelsinvann og strør rosmarinblader i sengene. Og så er det noe med isen, et omreisende sirkus som kommer med is.

LES OGSÅ: Gabriel García Márquez er død

Hva handler «Hundre års ensomhet» om?

Særlig svakere er det vel ikke mulig å gjøre det i litterær gjenfortelling. Ethvert skolebarn kunne klart det bedre. For hva handler «Hundre års ensomhet» om? Ikke om rosmarinblader eller om is, selv om begge deler forekommer. Jeg prøvde å huske mer, da García Márquez døde i påsken, og noen nok en gang sa: Var det ikke du som var så begeistret for «Hundre års ensomhet»?

Hvis du møtte et menneske som ikke hadde forandret musikksmak, livsstil eller vennekrets på tjue år, ville du sannsynligvis tenkt at det var noe galt med henne.

Hege Duckert Kulturredaktør i NRK

Jo, det var det. Jeg leste den da jeg var ung og boksulten og ikke så veldig belest, og det som gjorde inntrykk på meg, var at García Márquez lot til å ha forandret alle reglene for hvordan man kunne skrive en bok. Nei, det som skjedde måtte ikke være sannsynlig. Et regnvær kunne vare i fem år og frembringe gule blomster. Ja, fortellingen kunne fortelles bakfra, og tiden bevege seg i sirkler. Ja, det var mulig å spenne opp et stort lerret og samtidig fortelle en liten bys historie. Macondo. Jeg husker det nå: Byen het Macondo!

Hvis du møtte et menneske som ikke hadde forandret musikksmak, livsstil eller vennekrets på tjue år, ville du sannsynligvis tenkt at det var noe galt med henne. Hvis man vokser gjennom livet, så vokser man også fra noe. Gamle sko passer ikke, gamle jakker er for store og gamle bukser er for små. Selv gamle venner kan man skli bort fra, uten å ønske det. Likevel er det en rar følelse å miste kontakten med en bok. Særlig når det er en yndlingsbok. «Hundre års ensomhet», som gjorde så uutslettelig inntrykk, hvordan er det mulig at jeg nesten ikke husker noe av den?

LES OGSÅ: New York Times' 10 beste bøker i 2013

Å elske en bok man ikke forstår

En bok som gjør inntrykk når man er ung er mer enn en bok. Man bærer den med seg som et tegn på hvem man er. Ved å elske «Hundre års ensomhet» fikk jeg også sagt at jeg var opptatt av Latin-Amerika, av nye fortellermåter, åpen for det magiske, litt intellektuell og litt alternativ.

En bok som gjør inntrykk når man er ung er mer enn en bok. Man bærer den med seg som et tegn på hvem man er.

Hege Duckert Kulturredaktør i NRK

Ganske mange av de 25 millioner lesere som har kjøpt et eksemplar av «Hundre års ensomhet» har sikkert hatt den samme følelsen av å oppdage noe helt nytt, og begeistret fortalt til vennene sine at det er den beste boka de har lest.

Da jeg var omtrent ti år, og hadde lest meg gjennom hele hyttebiblioteket av Agatha Christie-bøker og min brors samling av Morgan Kane, ga moren min meg Shakespeares komedier. Onkelen hennes hadde oversatt noen av dem, sa hun, uten at det virket spesielt pirrende. Men sommeren var lang og hver bok var kort, og jeg falt pladask for «En midtsommernattsdrøm», Shakespeares drømmespill som utspiller seg i en eventyrskog utenfor Athen.

LES OGSÅ: TIME Magazine kårer historiens 100 beste bøker

To unge par rømmer fra foreldrene, fordi de ikke vil gifte seg med den som foreldrene har sett seg ut. De rømmer til skogs, der alvekongen og alvedronningen bor med sine hoff, og der en liten fyr ved navn Pukk drypper dråper i øynene deres, slik at de forelsker seg i det første de ser når de våkner. Tenk om det fantes en sånn trylledrikk! Jeg elsket den boka, og leste den om og om igjen, slepte meg gjennom Shakespeares blankvers og sa til alle som gadd å høre at den beste boka jeg hadde lest ikke lenger var «Mord på Orientekspressen».

Da jeg fant fram boka hjemme, så jeg at det sto der alt sammen på papiret – men jeg hadde ikke forstått meningen.

Hege Duckert Kulturredaktør i NRK

Først da jeg så en teateroppsetning der skogens vakre par var utstyrt med maskingevær, gikk det opp for meg at den leken jeg syntes var så vakker, var et iskaldt spill, der alvekongen manipulerte alvedronningen, av sjalusi og hevngjerrighet. Da jeg fant fram boka hjemme, så jeg at det sto der alt sammen på papiret – men jeg hadde ikke forstått meningen. Det lærte meg at det er mulig å elske en bok man ikke forstår.

LES OGSÅ: Dette er David Bowies 75 «must read» bøker

Kan fortsatt ikke forklare

Forsto jeg egentlig «Hundre års ensomhet»? Da Gabriel García Márquez døde i påsken, bestemte jeg meg for å gjenoppta kontakten med denne romanen. Litt engstelig hentet jeg et fillete Bokklubb-eksemplar ut av bokhylla, og glattet ut eselørene, for å ignorere mitt gamle jeg og møte boka med nye øyne. Nå ville jeg finne ut hva boka faktisk handler om. Men vet du hva: det klarer jeg ikke å fortelle deg. Jeg kan gi deg de ytre rammene: En slektshistorie, med sju generasjoner av Buendia-familien, som alle hjemsøkes av spøkelser.

Det lærte meg at det er mulig å elske en bok man ikke forstår.

Hege Duckert Kulturredaktør i NRK

Historien om grunnleggelsen og til sist ødeleggelsen av den lille byen Macondo, er et bilde på Columbias historie. Sitatet jeg har understreket med tykk blyant, det om en stripe blod som renner ut av en manns høyre øre og ut gjennom soveværelsesdøra, ut av huset og over hullete fortau, nedover steintrapper og oppover gelendre, til den kommer til hans barndomshjem, der den renner gjennom to stuer og inn på kjøkkenet til hans mor, er fortsatt like vakkert. Men først og fremst handler boka om alle disse menneskene, de som overlever og de som dør, de som snakker profetisk og de som flyr til værs. Det er ikke annet å si, enn at du burde treffe dem selv.