Bjørnskinn. Heime. Går tur med hunden, han tisser, bæsjer og lukter overalt. Måsene flyr over meg og roper høyt at det er vår. Det samme gjør lammene, breker fra en nabogård. En hund bjeffer fra et tredje sted. Og forbi kjører en traktor som skal ut og spre møkk.
Det er sånn det skal lukte og det er godt.
Dette er følelsen av heime og jeg kommer alltid tilbake.
Uansett hvor jeg bor.
Og hvor mange steder jeg kaller hjemme.
Om det er den lille bygda Bjørnskinn, kommunen Andøy, regionsenteret Sortland eller tettstedet Sigerfjord. Alle disse og enda flere er hjemme for meg og til syvende og sist er jeg vesteråling. Vesteråling og nordlending.
LES OGSÅ: Kvinnen, et distriktspolitisk virkemiddel
Slik verden er blitt større, har vi også «globalisert» hjemme-begrepet. For meg betyr ikke kommunenavnet så mye. Jeg forholder meg først og fremst til en region eller landsdel jeg kaller «hjemme». Kommunevåpenet – det tror jeg flertallet av unge voksne nordmenn ikke en gang kjenner igjen.
Flytter hjem minst en gang til
Så nøyaktig hva det vil si å flytte «hjem» igjen neste gang, vet jeg ikkke. Siste gang? Jeg skal i hvert fall fløtte heim igjen. Jeg har gjort det fire ganger og skal gjøre det minst en gang til. Nå bor jeg i Oslo, og har selvsagt ikke planer om å gjøre det resten av livet.
Ja, jeg trives i hovedstaden. Jeg trives i byen. Jeg trives i gatene, gjennom Nordmarka, på Espresso House, Litteraturhuset, Colosseum, Henriken, Underwater Pub og kontorfellesskapet mitt i Skippergata. I 4. etasje på Adamstuen og med to søndagsåpne butikker rett over gata.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Men som så mange andre lengter jeg alltid hjem igjen. Jeg savner havet, fjellet, folket og svart kaffe.
Og hva skal til for at vi tar steget og gjør det? Sier faen, æ gjør det, æ fløtte heim!
Jeg tror ikke det fins ett svar. Så her er mine åtte råd:
1. Drit i kommunen
Kast kommuneskiltet og la verden gå videre. En kommunestruktur fra 1964 er kanskje ikke egnet for 2015, 2025 og 2055. Det er ingen som flytter heim som bryr seg om hvor mange rådhus det er i regionen. Vi er vant til nettbank, e-post og digitale tjenester. Hvorfor skulle vi i det store og hele besøke rådhuset?
Det betyr ikke at kommunereform er viktig i seg selv. Tvert i mot:
Det er viktig at kommunene slutter å bruke nær sagt all sin kraft på å fremheve kommunestrukturen som det viktigste i verden. Når den egentlig betyr ingenting.
2. Tenk regionalt, og unn naboen suksess!
Det er selvsagt positivt hvis noen flytter til nabobyen. All vekst for Sortland er bra for Hadsel. All vekst for Sola er bra for Jæren. All vekst for Steinkjær er bra for Levanger.
Og hvis et ungt par fra hver sin nabokommune vil hjem, er det jo ikke noe problem at de må velge mellom en av stedene. Det viktigste er at de kommer hjem.
3. Tenk både og – ikke verken eller
Noen vil bo på bygda og ha tre mål tomt med plass for fire biler. Andre vil bo midt sentrum og trenger kanskje ikke parkeringsplass. Da kan ikke kommunen tenke firkantet i alle prosesser og planverk. Tenk på hvordan og hvor folk vil bo, og legg til rette deretter. Ikke tenk at folk skal tilpasse seg en kommuneplan på 234 sider for å leve det gode liv.
4. Utvikle bygdene, der hvor noen av oss skal bygge og bo
Samtidig som man tenker regionalt, bør du også tenke smått. Der vi ikke bryr oss om kommuneskilt, bryr vi oss om hvor vi skal ha postkassa. Fins det boligtomter. Samferdsel? Barneskole? Barnehage? Og sånt som faktisk betyr noe i livet til folk.
5. Men bygg også i sentrum
For flertallet vil kanskje likevel dit. Det må selvsagt være steder å bo. Ta gjerne regien slik at det kommer boligprosjekter som ikke bare koster 4,7 millioner kroner. Et faktisk tiltak for hjemflytting, er å uvikle en kommunal tomt og lyse ut et prosjekt for små leiligheter beregnet på unge voksne. Som skal koste noe en nyutdannet lærer faktisk har råd til.
6. Og definer et sentrum
Enhver region trenger et sterkest mulig sentrum, en by som er så stor at den også styrker naboen. Og har kvaliteter som øker attraktiviteten til hele regionen, inkludert alle andre tettsteder og bygder. Det være seg kultur, kaffe, kulinariske opplevelser eller kul arkitektur.
Hvorfor? Fordi en region på 20, 30 eller 40.000 mennesker kan ikke ha fire store byer. Da får ingen av dem nok av de by-kvalitetene de som skal flytte til regionen, kommer til å savne.
7. Ansett en fløttheim-sjef.
En næringssjef. Utviklingssjef. Kall det hva du vil. En person som ikke har til ansvar å føre postjournal eller drive sykehjem, men som har til jobb å rekruttere nye innbyggere. Som kan drive en hjemmeside, svare på facebook og holde oversikt over ledige stillinger, boliger og trender. Som kan holde kontakten med studenter og andre som har lyst til å komme hjem. Og koble dem med bedrifter som trenger folk, men kanskje ikke har lyst ut en stilling.
Ikke råd, sier du? Det er og blir den viktigste jobben du kan gjøre for framtida. I så fall har du ikke råd til framtida. Og det er jo ikke et alternativ.
8. Arbeid, arbeid, arbeid
Til sist, som Martin Kolberg sa det. Fins det næringsliv i regionen som kan tiltrekke seg unge og nyutdannede? Jobber skolene og sykehjemmet spesielt med å få ungdommer til å flytte hjem?
Og hva møter den unge gründeren som ringer kommunen for å spørre om en næringssjef eller tilskudd til å starte bedrift? Dersom det er trøttende, uengasjert og negativt fra noen som bare venter på å bli pensjonist, kan det være dråpen som får familien på fire til å flytte et annet sted. Det betyr ikke at alle skal få 100.000 kroner i tilskudd, men de kan i hvert fall møtes med entusiasme og positivitet. Jamfør punkt 7. Alt henger sammen med alt.
Ja, det koster
Ja, det koster å utvikle en attraktiv kommune. Slik det koster for en bedrift å utvikle seg og lage nye produkter. Men hvis du vil få folk til å flytte hjem/til kommunen, har du vel egentlig ikke noe valg?
La om så kommunen stå noen år på Robek-lista, hvis det er en slik formalitet og bagatell det koster å være en offensiv kommune i vekst. Øk gjerne eiendomsskatten, et saksbehandlingsgebyr eller andre avgifter. Det er og blir det minste vi bryr oss om. Jeg har aldri hørt en person som bryr seg om eiendomsskatten når man snakker om å flytte hjem.
Eller som bekymrer seg for at det blir færre rådhus og kommuneskilt.
Det vi bryr oss om, er et sted å bo, en jobb å gå til, nok barnehageplasser - og noen som møter oss med engasjement dersom vi vil skape vår egen arbeidsplass.
FØLG DEBATTEN: Ytring på twitter
Og jeg tror: Hvis norske lokalpolitikere hadde brukt like mye energi på å utvikle regionen sin og gjøre den mer attraktiv, som de i dag bruker på å kjempe for en anakronisme av en kommunestruktur – da hadde langt flere flyttet dit. Kommet tilbake. Fløtta heim.
