Det bor over 5000 personer i norske asylmottak som har fått endelig avslag på asylsøknaden. Men det er ikke hele bildet. I tillegg oppholder det seg flere tusen utlendinger ulovlig i Norge utenfor mottakene. Noen vet vi hvor bor. Mange lever i skjul.
Statistisk sentralbyrå anslo i 2008 at det oppholdt seg rundt 18.000 utlendinger ulovlig i Norge, men med en usikkerhetsmargin mellom 10.000 og 32.000 personer. De antok at to tredjedeler var tidligere asylsøkere. Det er all grunn til å anta at tallet har vokst siden 2008.
Avhengig av samarbeidende land og asylsøkere
Det er viktig at politiet har kapasitet til å sende ut så mange som mulig av de som oppholder seg her ulovlig og som ikke reiser på eget initiativ. På den måten markeres det at det er norske myndigheter som bestemmer hvem som skal få opphold i Norge, og ikke den enkelte. Det handler også om å beskytte og bevare asylordningen for dem den er ment for. Samtidig er det viktig å forstå at det er utenfor enhver realisme å tenke seg at alle med ulovlig opphold skal kunne tvangsutsendes av politiet. Det er mulig å tvangsreturnere flere enn i dag, men ikke alle, selv ikke om politiet skulle få mangedoblet ressursene til dette formålet.
Erfaringen er at det er lett å tvangsreturnere asylsøkere til et annet europeisk land som er ansvarlig for å behandle saken etter Dublin-avtalen. Det er også relativt enkelt å sende ut kriminelle som kommer fra land i Europa eller asylsøkere fra europeiske land, for eksempel fra Balkan. Men de fleste asylsøkere kommer fra land utenfor Europa, og da er det ofte svært mye vanskeligere, selv om det varierer avhengig av opprinnelsesland. Mange land har liten interesse av å samarbeide med norske myndigheter. Det kan være en politisk belastning overfor egen befolkning, og landene har dessuten fordeler av at utvandrere i vestlige land sender penger hjem. Selv returavtaler er ofte ikke nok til å få gjennomført returer som monner. I mange tilfeller er det dessuten svært vanskelig å fastslå sikker identitet, ja til og med nasjonalitet, hvis personen ikke selv samarbeider om dette.
Får med seg penger hjem
Det vanskeligste er altså å få sendt asylsøkere med avslag tilbake til hjemlandet. Politiets egne tall illustrerer dette. I fjor uttransporterte Politiets utlendingsenhet 5934 personer, et rekordhøyt tall. Men av disse var det bare 1270 tidligere asylsøkere som ble sendt tilbake til opprinnelseslandet. Om lag 1400 ble sendt til et annet Dublin-land. Resten, altså et klart flertall, var personer som ble utvist på grunn av kriminalitet, i seg selv viktige utsendelser. Men vi er svært langt unna å få returnert alle asylsøkere med avslag tilbake til opprinnelseslandene.
En del av asylsøkerne som får avslag velger å benytte seg av en ordning med assistert retur. Det er retur organisert av myndighetene i samarbeid med International Organization for Migration (IOM). Da dekker norske myndigheter reiseutgiftene i tillegg til at den enkelte får med seg et pengebeløp som hjelp til et nytt liv i hjemlandet. Beløpet er høyest for de som søker innen utreisefristen myndighetene setter, og lavere om man reiser senere. De siste årene har stadig flere tidligere asylsøkere benyttet seg av denne ordningen, i fjor var det om lag 1900. Det er vesentlig flere enn de nevnte 1270 som ble tvangsutsendt til hjemlandet av politiet. Mange av dem som valgte å samarbeide om retur var fra land hvor det er svært krevende å gjennomføre tvangsreturer.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tror kampen starter ved avslag
Det bør være et mål for asylpolitikken at det normale er at asylsøkere med avslag reiser hjem på eget initiativ, mens de som ikke samarbeider i størst mulig grad, og så raskt som mulig, blir sendt ut med tvang. Men tvangsreturer kan realistisk sett bare være en del av løsningen. Tvangsmessige returer må spille sammen med mange andre tiltak som får flere av asylsøkerne med avslag til å innse at saken er over og at det er nytteløst å sette livet på vent i Norge på ubestemt tid. Jo tidligere de innser dette, desto større er muligheten for at de velger å samarbeide om hjemreisen.
Et hovedproblem i asylpolitikken er at mange asylsøkere ikke innser at prosessen er over når de får et endelig avslag, det vil si når både UDI og Utlendingsnemnda har avslått asylsøknaden. Tvert imot er det flere som har den forestillingen at det er da kampen om å få bli starter for alvor. Det til tross for at erfaring og statistikk viser tydelig at sjansen for å få omgjort beslutningen er liten. De ser kanskje at en og annen får omgjort avslaget. Dermed tennes et håp. Eller det kan være mennesker rundt dem som oppmuntrer dem til å prøve.
Kaster bort mange år
Fra UDIs side er vi nå i ferd med å gå gjennom all informasjon myndighetene gir til asylsøkere gjennom hele asylprosessen. Vi ser at det gis mye informasjon rett etter at de har søkt om asyl, sannsynligvis altfor mye. Når de får avslag er derimot myndighetene i altfor liten grad til stede. I dag er det advokater som har ansvaret for å formidle vedtak om avslag på asylsøknader. Formidlingen skjer på ulike måter og antakeligvis med varierende grad av realitetsorientering. Vår konklusjon er at myndighetene må sterkere inn i denne fasen. Det er også viktig at myndighetene gir konsistente signaler om at et avslag er et avslag, og at det da er retur som gjelder.
Alle som er i kontakt med asylsøkere som har fått ferdigbehandlet saken sin, og fått et nei, bør føle et ansvar for at asylsøkeren da har et realistisk bilde av situasjonen. Alternativet er at altfor mange setter livene sine på vent og kaster bort mange år på et prosjekt som likevel ikke fører fram. Flere ville reist hjem raskere hvis de med en gang forsto at prosessen var over. Her ligger det største potensialet for å få til flere returer.
