Kronikk

Hvordan det er å skrive en roman

En forfatter kan bruke virkelige mennesker som modell i romaner. Men ikke uten empati og grundig refleksjon. Dette er et forsøk på å forklare hvordan det kan foregå.

Kenneth Moe

Folk flest skjønner ikke hvordan det er å skrive en roman. Hvem kan da overbevises om at litteratur i visse tilfeller er viktigere enn vanlig folkeskikk, spør forfatter Kenneth Moe.

Foto: Thomas Espevik / NRK

Kjæresten min og jeg satt og så på «Debatten» på NRK torsdag kveld. Temaet var bruk av virkelige mennesker i litteraturen. Såkalt levende modeller. Det som gjorde situasjonen spesiell, er at jeg har skrevet to selvbiografiske romaner, og i den første gjør jeg utstrakt bruk av en levende modell.

Debutromanen min «Rastløs» er nemlig formet som et brev til en kvinne jeg kaller «M–», som jeg var forelsket i, men aldri fikk.

Dette kommer jeg straks tilbake til. Først litt bakgrunn.

Debatten som har rast i høst, særlig hos Aftenposten, er et forsøk på å besvare følgende spørsmål: Er det etisk forsvarlig å bruke virkelige mennesker som modell for romanpersoner? Som forfatter er mitt ryggmargssvar «ja». Samtidig er det vanskelig å overse kritiker Ingunn Økland og levende modell Marianne Bang Hansens etterlysning av empati og offentlig refleksjon blant forfattere og redaktører. Ingen vil være empatiløse. Ingen vil være ureflekterte.

Hvordan kan jeg som forfatter reflektere offentlig uten å fortelle om de faktiske valgene jeg tok underveis i skrivingen?

Jeg deltok i denne debatten forrige uke, på Kulturhuset i Oslo, sammen med blant andre Ingunn Økland. Mitt grunnstandpunkt var at forfattere gjør slike refleksjoner hele tiden, men hvis de skulle delt refleksjonene offentlig, ja, så risikerte de å utlevere enda mer enn de gjør i romanene. For slike refleksjoner dreier seg jo nettopp om: Hva skal jeg fortelle? Hva skal jeg ikke fortelle? Hvordan skal jeg fremstille personen slik at hun er ugjenkjennelig for de aller fleste?

Økland og Bang Hansen har hele veien forsøkt å heve debatten opp på generelt plan. Med god grunn. Som samfunn er vi nødt til å tenke over rett og galt i fellesskap. Men. Men. Jeg kommer hele tiden tilbake til samme men: Hvordan kan jeg som forfatter reflektere offentlig uten å fortelle om de faktiske valgene jeg tok underveis i skrivingen? Og hvordan kan jeg gjøre det uten å utlevere enda mer?

Tilbake til torsdag kveld foran tv-en. Forfatter Hanne Ørstavik forsvarte romankunsten klokt, men nølende og til tider uklart. Forlagssjef Trygve Åslund mente først det ene, så det andre, før han landet på at romanen uansett må være fri. Forfatter Leonard Ibsen var konsis, men kompromissløs, som på tv-skjermen lett kan tolkes som uempatisk.

Da programmet var over, kom kjæresten min med et ganske godt poeng, som er grunnen til at jeg valgte å skrive denne kronikken: De som forsvarte romanen gjorde det med en innforståtthet. Folk flest skjønner ikke hvordan det er å skrive en roman. Det er ingen i panelet som engang forsøker å forklare. Hvem kan da overbevises om at litteratur i visse tilfeller er viktigere enn vanlig folkeskikk?

Ja, for hvordan er det egentlig å skrive en roman? Hvordan var det for meg å skrive «Rastløs»?

På generelt grunnlag er selvfølgelig jeg også enig i at man ikke skal såre noen. Det er vi alle.

Det begynte med en indre nødvendighet. Mange forfattere stopper på dette punktet i sin forsvarstale: «Jeg måtte skrive romanen. Punktum.» For meg forholdt det seg slik: Jeg var ulykkelig forelsket og greide ikke tenke på annet. Jeg hadde tenkt til å skrive fiksjon, jeg prøvde, men fikk det rett og slett ikke til – så jeg valgte å følge den indre nødvendigheten.

Deretter skrev og skrev jeg. På dette stadiet var jeg faktisk kompromissløs og uten empati. Det eneste som betydde noe da var å uttrykke en følelsesmessig sannhet. Hvert eneste forsøk på fiksjon gjorde at jeg mistet kontakt med den sannheten, så jeg fortsatte. Etter hvert var jeg trygg nok på at sannheten var på plass til at jeg kunne ta noen små grep. Jeg forskjøv på rekkefølgen, endret noen detaljer – kort sagt: Jeg satte på en løsbart, som Bang Hansen så treffende formulerte det på tv.

Vips! Fiksjon. Vips! Roman.

Jeg kunne ta noen små grep. Jeg forskjøv på rekkefølgen, endret noen detaljer..

Det var først da jeg traff «M –» igjen, etter å ha skrevet første utkast, at det gikk opp for meg hva jeg hadde gjort: Brukt et annet menneske! Det var et tilfeldig møte. Så fort jeg så henne greide jeg knapt å puste. Jeg endte opp med å fortelle henne alt. Etter dette møtet fortsatte vi å snakke. Vi snakket og snakket, mens jeg fortsatte å skrive, og av og til viste jeg henne det jeg hadde skrevet. Jeg endret én linje for hennes skyld. Jeg hadde flaks. Hun skriver selv og forsto den indre nødvendigheten. Men det var ikke lett for noen av oss. Vi hadde såret hverandre og det eneste vi kunne gjøre var å fortsette å snakke sammen.

Jeg skyldte «M –» den samtalen. Geir Gulliksen skylder muligens Marianne Bang Hansen en slik samtale. Men forfattere skylder verken henne, Ingunn Økland eller den norske offentlighet en evigvarende debatt på generelt plan om hva litteraturen får og ikke får være. På generelt grunnlag er selvfølgelig jeg også enig i at man ikke skal såre noen. Det er vi alle. Men livet er rotete, så litteraturen må få være rotete.

Livet er rotete, så litteraturen må få være rotete.

Det er utrolig urettferdig at forfatteren har en makt den levende modellen ikke har: Makten til å forme sannheten om det som skjedde. Men uten den urettferdigheten har vi ingen fri litteratur. Og ingen har vært villig til å si at de ønsker å begrense litteraturens frihet.

Der sto debatten da den begynte og der står den ennå. Nok en gang er vi alle enige. Det er problemet med denne såkalte debatten.

Her kan du se «Debatten»: virkelighetslitteratur eller krenking

Forfattarar utleverer familie og vener i forteljingar om eigne liv. Kva med dei som betalar prisen for å vere romanfigur i ein bestselgar? Direktesendt debattprogram med programleder Ingunn Solheim.