Red.anm.: Denne kronikken følger opp Paul Joakim Sandøys «Et tydelig skille» og Debatten-sendingen om alternativ behandling
Hva er alternativ behandling?
«Alternativ» betegner det som brukes i stedet for den behandlingen som er godkjent innen helsevesenet. Forskningsrapporter fra Norge og internasjonalt viser at nesten all alternativ behandling er komplementær, det vil si at metodene brukes i tillegg til vanlig behandling. Brukere av alternativ behandling er høyere utdannet enn gjennomsnittsbefolkningen og bruker mer vanlige helsetjenester. Problemet med at alternativ behandling hindrer tilgang på godkjent behandling, er derfor i praksis svært lite.
Metodene som har vært del av alternativ behandling i tidligere tiår, går mer og mer over fra å være brukt i passiv behandling og til å bli del av en moderne helsebølge.
Utfordringene med forskning på alternativ behandling er at den i større grad brukes ved sammensatte plager og symptombilder, der medisinen mangler god behandling. Ofte er virkningen ikke knyttet til et enkelt middel som settes inn akutt ved en enkel plage – bidraget er mer komplekse metoder som virker over tid for komplekse plager.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Best over tid
Det er ikke sikkert at det viktigste bidraget fra alternativ behandling er som behandling av sykdom. Tvert imot har jeg funnet at metodene er best egnet til å bygge helse og mestring over tid, ikke som passiv behandling.
Ingen bestrider at Paralgin forte har bedre effekt enn akupressurpunkter ved akutte smerter. Men gjør dette Paralgin forte til god smertebehandling over tid? Metodene fra alternativ behandling kan settes sammen til langtidsstrategier som hjelper til å bygge helse i et livsperspektiv.
Et mer nyansert bilde
Paul Joakim Sandøy setter i sin kronikk opp skillet mellom skolemedisin, som er dokumentert, og alternativ behandling, som ikke er dokumentert. Bildet er betydelig mer nyansert.
Store deler av tiltakene i helsevesenet har svak dokumentasjon. Som lege og forsker gjennom flere tiår har jeg møtt det store spriket mellom forskning og praksis på en rekke arenaer, for eksempel sykehjem, der polyfarmasi på tynt grunnlag florerer og der holdninger hindrer ny praksis. På samme måten fortsetter overbehandlingen med antibiotika av harmløse luftveisinfeksjoner, selv om vi allerede på 70-tallet fikk de første studiene som viste at barn ble like fort friske uten slik behandling. Er det ikke bedre å sette kreftene inn på å innføre forskningsbasert praksis innen helsevesenets rammer?
Samtidig er mye av den alternative behandlingen dokumentert etter vitenskapelige prinsipper, noe jeg har beskrevet i detalj i min bok «På vei mot en integrert medisin», der jeg tar fram god forskning på alternativ behandling.
En underlig utelatelse
Databasen Natural Standard har for eksempel gjennom en årrekke latt uavhengige forskere gå gjennom studier på alternativ behandling, og gradere dem på en skala fra «bevist effekt», via «nok dokumentasjon på virkning til å anbefale bruk» og «usikker dokumentasjon» til «fravær av effekt».
Salvie har vist høyeste dokumentasjonsgrad ved demens. Grunnen til at en så enkel og uskadelig behandling ikke innlemmes i demensbehandlingen skyldes nok mer tradisjon og stempling av salvie som «naturmedisin» enn forskningsresultater. Skulle vi holde oss til forskning, ville musikkterapi erstatte store deler av dagens schizofrenibehandling. Jeg har vært på en rekke kongresser og møter innen integrert medisin gjennom årene, der fremstående forskere presenterer og vurderer forskningsresultater innen alternativ behandling.
Det er underlig at Sandøy ikke engang nevner den store forskningslitteraturen innen feltet.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Er det tidsbruken som gjør en forskjell?
De mest spennende debattene er knyttet til forskningsmetodikk: Metaanalyser av placeboforskning konkluderer med at placeboeffekten forstått som innbilning, er svakere enn antatt, og spiller liten rolle ved langtidsforløp. Henvisning til placeboeffekten kan neppe forklare at en stor og ressurssterk del av befolkningen søker alternativ behandling og på denne måten avlaster helsebudsjettene.
Jeg har prøvd å søke i forskningslitteraturen for å få bekreftet Sandøys angivelse av at det er tidsbruken som gjør at folk føler seg bedre og fortsetter å søke alternative terapeuter, uten å finne evidens som støtter hans påstand. Når jeg leser Sandøys kronikk, undrer jeg meg over hvor han har sine data fra, og hvordan han med et pennestrøk kan avfeie terapier med fem års utdanning og sterke fagmiljøer.
Kan han redegjøre for sine søke- og evalueringskriterier, og hvilken faglig bakgrunn han har for å uttale seg så skråsikkert?
Navneskifte hjalp
Hva oppnår vi med et tydeligere skille mellom «skolemedisin» og alternativ behandling? Hvem skal ha rett til å bedømme hvor skillelinjene går? Et eksempel er zenmeditasjon, som var suspekt og alternativt, til Jon Kabat-Zinn døpte sin zenpraksis om til «mindfulness». Vips var den samme praksisen akseptabel innen helsevesenets rammer, uten at dokumentasjonsbasen endret seg over natten.
Er ikke den viktigste oppgaven å avdekke skadelig praksis og behandlinger som kan være farlige og påvirke utbyttet av behandling innen det etablerte helsevesenet? Dr. Skavlan viste i TV-debatten et grelt eksempel på feil- og overbehandling som det er i helsevesenets og samfunnets interesse å beskytte mennesker mot.
Vi har plager og behov
Mennesker er ikke «vitenskapelige» eller «alternative». De har plager og behov. Oppgaven for alle innen helsevesenet er å finne hva som hjelper. Hjelpen er ikke bare å kurere en enkel sykdom. Mennesker trenger hjelp til å mestre sykdom, plager – sine liv.
Debatten om forskning på alternativ behandling må ut av skyttergravene og akademiske abstraherte nivåer, og inn der menneskene er.
