Den siste uka har Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo utelukkende ønsket å diskutere Dagsavisens kritikk på sin egen Facebook-side. Nå i ettermiddag har hun ombestemt seg.
-Hvor mye skal jeg tåle?
Det spørsmålet ble stilt av en av norsk kulturlivs mektigste kvinner, Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo på hennes egen Facebook-side. Den hun ikke tåler stort mer fra, er Dagsavisens kunstkritiker Lars Elton.
Den samme Elton har vært stengt ute fra Hindsbos Facebook-konto det siste året. Med andre ord – Karin Hindsbo følte et sterkt behov for å lufte sin uro og frustrasjon, men hun valgte altså å gjøre på et sted der Elton ikke kunne motsi henne.
Man kan forstå og respektere Hindsbos frustrasjon, men det er vanskelig å akseptere at hun velger det lukkede rom for utluftingen. Ikke minst fordi hennes fungerende overordnede, kulturminister Trine Skei Grande for tiden bruker åpenhet, konfrontasjon og ytringsfrihet som hovedargument for at staten skal bruke penger på kunst og kultur også i fremtiden.
-Ja, det der, det er et paradoks, sa direktør Morten Gjelten ved Norsk Teater og Orkesterforening (NTO) da han forleden innledet til debatt på en Spekter-konferanse.
– Vi som er ledere ved disse institusjonene begrunner behovet for offentlig støtte i grunnlovens ytringsfrihetsparagraf, men det betyr at også vi må delta i debatten i det samme offentlige rommet. Uansett om samtalen er morsom eller om den er vanskelig, sa han.
Akkurat nå er samtalen vanskelig for direktør Karin Hindsbo. Hun forklarer hvorfor hun velger Facebook, og sier det er fordi Lars Eltons kritikk går på hennes person, og ikke på henne som museumsleder.
Hun skriver: «der jeg verdsetter en faglig debatt, og ønsker den velkommen, tar jeg avstand fra personangrep og systematisk nedvurdering over tid. Dette handler ikke om en enkeltsak i Nasjonalmuseet, dette handler ikke om hva Nasjonalmuseet kjøper inn. Dette handler om meg og om hvordan jeg omtales.»
Karin Hindsbo viser til en kunstkritiker som mener at hun mangler kunstfaglig kompetanse, at hun har en arrogant lederstil, og at hun kan takke sine særlig gode forbindelser innenfor partiet Høyre for at hun i det hele tatt fikk stillingen ved Nasjonalmuseet.
Jeg har fulgt Lars Eltons kritiske omtaler av Karin Hindsbo lenge. Både det han skriver i Dagsavisen og det hans skriver og kommentarer på sine egne Facebook-sider. Og ja, Lars Elton er kritisk og han er skarp mot Hindsbo. Noen ganger går han over streken – som når han gang på gang avviser hennes faglige bakgrunn. Det siste har han nå beklaget.
Men ellers har Lars Elton gjort det kritikere skal gjøre. Han har stilt det spørsmålet mange andre også stiller; om det er en fordel å være i randsonen av et politisk nettverk når man søker toppstillinger i staten. Flere kulturministre, i svært mange år, har valgt styreledere og støttet utnevnelsen av kunstnerisk ledere som har «passet» inn i deres egen verdensanskuelse.
Det er ikke noe nytt. Men det er selvfølgelig ubehagelig for en kunstnerisk leder å bli mistenkt for å bli valgt fordi «man kjenner noen», og ikke fordi man er kvalifisert.
Men slike spørsmål må stilles, og svaret rammer først og fremst politikere i de tilfeller der partifargen har vært viktigere enn kvalifikasjoner.
Så kan det være at en kritiker kan la slike argumenter få hvile, når en kunstnerisk leder tar fatt på jobben sin. Fra da av handler vurderingene om hvilken jobb hun eller han gjør.
Mye i kritikken fra Lars Elton har handlet om nettopp det. At Hindsbo lot dronningen stille ut i KODE, da Karin Hindsbo var sjef i Bergen - «i beste Trump-ånd», som han skriver. Han har kritisert hennes ledelsesstil, hennes organisatoriske egenskaper og ikke minst; hennes kunstneriske valg når hun og museet ikke kjøper inn Marianne Heskes verk Gjerdeløa.
Det har vært mye, og debatten etter hans kritikker i Dagsavisen har gått videre på Lars Eltons egne Facebook-side. I over ett år har Karin Hindsbo valgt å stenge ham ute fra sine sider.
Men det er altså slik at dette må en kunstnerisk leder orke å stå i det. Hun må faktisk ta debatten – en gang til. Fordi mange av de spørsmålene Lars Elton stiller og mange av de punktene hun selv nevner i sin Facebook-kommentar, er viktige synspunkter og argumenter i det offentlige roms debatt om institusjonene, om statens bruk av penger, om kritikerens rolle.
Trine Skei Grande kommer altså denne høsten med sin Kulturmelding. Den er mange spente på. Der tegner hun ikke bare kartet og det kulturelle landskapet for årene fremover, men hun har allerede gjort klart at hun har en stor visjon om at kunst og kultur skal være garantister for liberale verdier som romslighet, samarbeid og fellesskap. Verdier som utfordres daglig. Og den viktigste av disse verdiene; ytringsfriheten. Konflikt og meningsbryting i det offentlige rom er et gode som gjør oss bedre.
Så ja, Karin Hindsbo, du må tåle å stå i debatten. Og når Nasjonalmuseet nå opplyser at du faktisk endelig har skrevet et svar til Dagsavisen, som kommer på trykk på lørdag, så er det godt nytt. For det er slik at også kritikeren skal tåle kritikk.
