«Det er lettere å komme inn i et norsk soverom enn inn i en norsk hytte», betrodde seg en nær venn til meg for noen år siden. Jeg har ikke laget noen undersøkelse eller gått empirisk til verks for å sjekke ut om dette er sant, men det har gitt meg noe å tenke på i flere år.
Er det virkelig slik at det er lettere for folk her i Norge å invitere til sengs enn å invitere til å bli med på hytta? Hvis så, hva skjuler det seg bak denne distansen, er det alminnelig sjenanse eller mangel på tillit?
Nå er vi midt i selve høytiden for den årlige folkevandringen til hytta, dit folk går i håp om å finne den siste snøen før sommeren eller det første tegn på våren.
For all del, jeg mener ikke at slike kulturelle kjennetegn skal bli borte. Det er jo bare hyggelig at folk har det bra og koser seg med appelsiner og Kvikklunsj og tiner av seg en lang vinter. Men jeg lurer på om kanskje det er på tide å la hyttene og båtene og campingplassene bli med på den samme sosiale mobilitet som byene har vært vitne til i de siste førti årene.
Vi er 5,4 millioner mennesker som bor i Norge og vel 13.4 prosent av oss blir av SSB definert som innvandrere. Hvor mange innvandrere kjenner du? Jeg mener, ikke bare at du sier hei til vaskepersonalet eller sjåføren, men som du virkelig kjenner og vet hva de heter og hva de tenker om Vålerenga eller Rosenborg. Er du kompis med noen som oss?
Det er sannsynlig at kun 4 av 10 nordmenn har en venn som de oppfatter som innvandrer.
Selv om man ikke har venner som er innvandrere, eller bor i samme nabolag, eller har dem i nær familie, så har mange nordmenn sterke meninger om folk fra andre land. Faktisk er omtrent hver fjerde person litt redd innvandrere eller flyktninger. Og for noen er denne redselen eller mistenksomheten eller naget så sterkt at de synes det ville være ubehagelig om deres barn giftet seg med en innvandrer.
Omtrent hver sjette nordmann går rundt og er dypt bekymretfor hva kjærlighetens lunefullhet kan finne på med deres avkom. Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg synes dette siste er litt leit. Det er mye moro og mye positiv energi i kjærlighet, og joda – i vennskap også.
Så, hva kunne man gjøre med dette? Svært mye, om man skal tro at private møteplasser også kan brukes til dialog og for å styrke de sosiale bånd som binder oss sammen.
Ifølge Statistisk sentralbyrå er det i Norge over 455.000 registrerte hytter eller boliger som benyttes som fritidsbolig. Dessuten må vi ikke glemme båtfolket. I KNBF store båtlivsundersøkelse går det frem at her i landet finnes det ca. 200.000 fritidsbåter med overnattingsmuligheter. Det betyr at i alt finnes det 700.000 steder i Norge der nordmenn trekker seg tilbake for fred og fritid og moro, med bål, kakao, god mat, plukke blåklokker og kanskje få en helg uten tanke på fjernkontrollen.
Det finnes tusenvis av ubrukte muligheter, og mange nye historier å oppdage om man inviterte innvandreren og flyktningen med på hytta. Tenk på hvilke ideer som kunne utveksles, hvilke bøker man kunne snakke om, hvilke forretningsideer man kunne pønske ut, og ja, hvorfor ikke, tenk dere hvilke nye vennskapsbånd man kunne lage dersom nordmannen og innvandreren møtes om det enkleste i verden, en kopp varm kakao i en norsk hytte.
Kjære nordmann, du kan. La din hytte få lov til å bli skikkelig integrert. Invitér en innvandrer eller flyktning, en som du kanskje ikke kjenner så godt.
Det verste som kan skje er at du får en ny venn og en invitasjon til et sted du ikke har vært før.
Følg NRK Debatt: og
