Hva med nulltoleransen? Hvor er ryggraden?

Den norske dopingdebatten er bare Børre Rognlien og Inge Andersens private revirmarkering – og Gerhard Heibergs frykt for å tape penger for IOC.

Tyson Gay og Asafa Powell

Tyson Gay (t.v.) og Asafa Powell er to av utøverne som er tatt for doping i denne runden. Her kjemper de mot hverandre i 2009.

Jacob Lund byline
Styreleder i Sponsorconsult AS
Kronikkvignett Ytring

I årevis har det kommet avsløring på avsløring innen det internasjonale sykkelmiljøet, der til og med vår egen Steffen Kjærgård ble tatt av dragsuget. Til og med det internasjonalt sett bittelille skimiljøet i Norge ble i vinter utsatt for mistanker som Norges skiforbund ennå ikke har klart å tilbakevise. (De har vist oss blodverdiene for sommer og høst men ikke for vintersesongene på 90-tallet).

Nå står den idrettsinteresserte verden nok engang midt i en dopingbølge. Denne gangen er det friidretten som tas.

Vi har ikke et Verdens Idrettsforbund. Det nærmeste vi kommer er Den internasjonale olympiske komité (IOC). En selvhøytidelig organisasjon som ikke velges, men der medlemmene plukkes etter hvem de liker best. Stort sett er medlemmene tidligere internasjonale idrettspresidenter, utøvere og ledere av store, internasjonale idrettsarrangementer.

Selv om organisasjonen slet betydelig økonomisk for 20-30 år siden, er den i dag en økonomisk gigant i idrettslig sammenheng.

LES OGSÅ: Svar fra Rognlien og Heiberg

Enorm politisk aktør og premissgiver

I idretten er viktighetsgraden av prestasjoner proporsjonal med ambisjonsnivå og arrangementets størrelse. Intet er større enn et sommer-OL.
Derfor har IOC blitt noe mer enn et verdens idrettsforbund – det er blitt en enorm politisk aktør og premissgiver.

Enkeltmedlemmer i IOC skvetter til når noen blir tatt og sier fysjameg dette må vi få slutt på. Men så skjer det ikke mer.

Jacob Lund

Det skaper voldsom politisk prestisje å bli tildelt et sommer-OL (i motsetning til et vinter-OL, som knapt landets egne innbyggere vet foregår, jf. Torino, Nagano og Salt Lake), og milliarder av mennesker verden over har fokus på arrangørland, -by og leker i årevis.

Arrangementskostnadene er det ingen som vet sikkert fra by til by, men nærmere 1000 milliarder kroner må Brasil ut med før alt er ferdig avviklet. Det antas at et beskjedent vinter-OL i Sotchi til vinteren vil nærme seg 500 milliarder.

IOC kan sette grensen

Hva har dette med doping å gjøre?

IOC er antakelig det eneste instrumentet på kloden som kan sette agendaen for hvor grensen for juks og fanteri skal foregå innen idretten… men de gjør ingenting. Enkeltmedlemmer skvetter til når noen blir tatt og sier fysjameg dette må vi få slutt på. Men så skjer det ikke mer.

Riktignok har WADA en liste over forbudte stoffer, og det er vel og bra, men det viktigste er faktisk ikke det, men straffen for å ha jukset. Det er her IOC har en rolle å spille – men uten å gjøre noen registrerbare ting.

Privat revirmarkering

Her på berget er fokuset på hvorvidt det var riktig å la Erik Tysse få gå OL i London for et år siden etter «sonet» dom. Eller om Petar Vukicevic hadde gjort noe galt da (om?) han sendte mailer til en serbisk venn ved tusenårsskiftet.

I festtaler hevder de sammer herrer gang på gang at Norge må gå i front for nulltoleranse mot dop. Men i denne kampen har de så vidt meg bekjent ikke løftet en finger.

Jacob Lund

Men dette er ikke en prinsippdebatt. Det er privat revirmarkering av idrettspresident Børre Rognlien og generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund. I festtaler hevdes det gang på gang av de samme herrer at Norge må gå i front for nulltoleranse mot dop. Men i denne kampen har de så vidt meg bekjent ikke løftet en finger.

Krev nulltoleranse!

Det de burde gjøre – og som de har gjort noen ganger før – er å bruke politikere til å fremme og påvirke deres saker, eller jobbet direkte mot IOC-medlemmer og president Jacques Rogge, som de har kontakt med. Sistnevnte har vært tett på prosessene i forbindelse med det kommende ungdoms OL på Lillehammer. Et arrangement Norge påtok seg uten plagsomt mange konkurrerende alternativer, et arrangement de færreste har hørt om og som har vært et «prestisjeprosjekt» IOC-presidenten. Takken i andre enden burde være et krav til IOC om å jobbe for nulltoleranse.

Kanskje de til og med burde sagt at det er en betingelse for at Norge søker om et vinter-OL i 2022, at IOC står for det samme som oss: Nulltoleranse for juks.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Handlingslammede menn

Heldigvis drives ikke antidopingarbeidet i Norge av disse handlingslammede menn, men ute i særforbundene der den virkelige idretten foregår. Derfor kan sykkelpresident Harald Tiedemann Hansen forbilledlig ta bladet fra munnen og tale Roma midt i mot som han har gjort de siste dagene i forbindelse med uttalelser fra Steinar Hoen og Gerhard Heiberg.

D’herrer i Idrettsforbundet kunne jobbet proaktivt for sin verbale nulltoleranse – men de gjør ingenting. Jeg aner ikke hva denne handlingslammelsen kommer av.

Det mest patetiske er når vår mann i IOC Gerhard Heiberg i vinter truer med å ekskludere sykkelsporten fra OL på grunn av dopingen i sporten, og i det neste øyeblikk verner om friidretten fordi den er bærebjelken i hele sommer-OL.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Hvor er ryggraden?

De fleste i IOC er aldrene menn. Deriblant den tidligere presidenten i Det internasjonale sykkelforbundet, nederlenderen Heinz Verbruggen. Heiberg omtaler ham som en god venn – en mann som i årevis må ha visst om eller sett mellom fingrene med sykkeldopet.

Hvor er ryggraden til norske idrettsledere, og gi meg et argument for at jeg skal tro på deres såkalte antidopingarbeid.

Det vil forundre meg stort om den siste fangsten med sprintere ikke får stille opp i Rio de Janeiro om tre år.

Jacob Lund

Gerhard Heiberg tilhører en organisasjon som kunne sagt njet og vist nulltoleranse i praksis. Har du brukt forbudte stoff så har du ingenting i et OL å gjøre. Men Heiberg har knapt tenkt tanken, han er mest opptatt av hva som kan skade egen milliardbutikk.

Da ryker syklistene – men ikke 100 og 200 meter løperne. Det vil forundre meg stort om den siste fangsten med sprintere ikke får stille opp i Rio de Janeiro om tre år.

Redd for å komme på kant?

Inge Andersen og Børre Rognlien vegrer seg for å ta temaet nulltoleranse opp i internasjonale fora, det være seg idrettslige eller politiske.

Er Heiberg redd for å komme på kant med sine venner og er Inge Andersen redd for ikke å komme inn i IOC når Heiberg gir seg?

Vel, Norge trenger ingen av dem som slåsskjemper for ideer om en ren idrett – når de har ryggrader som perlekjeder.

Jacob Lund var sponsorsjef i DnB fra 1992 til 2012, og regnes som et av de siste tiårenes viktigste navn innen sponsing av norsk idrett.