NRK Meny
Kronikk

Hvor er du, Wergeland?

En barneskole i Ålesund provoserer ved å la barna tegne fremmede flagg. En svensk journalist provoserer ved å mene at norsk nasjonalisme er farligere enn vi liker å tro. Kommentarfeltene flyter over av grumsete innlegg mot romfolk. Og snart er det 17. mai.

Riksforsamlingen på Eidsvoll av Oscar Arnold Wergeland

Det er helt i Grunnlovens ånd at de nordmenn som ønsker det, feirer Norges grunnlovsdag med å vise fram det mangfoldet vår nasjon består av, skriver SV-leder Audun lysbakken i denne kronikken. Her «Riksforsamlingen på Eidsvoll» (1885) av Oscar Arnold Wergeland. Maleren var en slektning av dikteren Henrik Wergeland, og i døråpningen i høyre hjørne av salen sees presten Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far. Maleriet henger i dag i Stortingssalen.

Foto: Wikimedia Commons

Kan et barn elske Norge selv om hun har tegnet det somaliske flagget på baksiden av det norske? Og bør et barn egentlig elske landet sitt i det hele tatt?

Slik kan kanskje ytterpunktene i debatten om «det norske» beskrives. På den ene siden: De som avkrever full troskap til det rene norske «slik det alltid har vært». På den andre siden: De som mener at all nasjonalfølelse per definisjon er feil.

LES OGSÅ: – Jeg er gjort til en ufrivillig kulturkriger

Kan vi lære noe av en gammel dikter?

Henrik Wergeland elsket landet sitt. Han var en patriot. Han kjempet for norsk selvstendighet og et norsk språk. Han skrev Småbarnas nasjonalsang. Og han holdt tidenes første 17. mai-tale foran Kroghstøtten i 1833.

Når jeg hører Per Sandberg, savner jeg Henrik Wergeland.

Audun Lysbakken, leder i SV

Men han var også en kosmopolitt, med en rettferdighetssans som strakte seg langt ut over Norges grenser. Han var glødende opptatt av frigjøringskamper i andre land, så vel i Europa som i koloniene India og Brasil. Han kjempet innbitt for å fjerne grunnlovsparagrafen som nektet jøder og jesuitter adgang til Norge. For Wergeland var utestengingen av jøder i strid med den kristne nestekjærligheten og med Grunnlovens ånd.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Romfolkdebatten

Hva ville Wergeland ment om debatten om romfolk? Jeg skal ikke spekulere. Men under tilsvarende debatt i fjor sommer kom Claudia Lenz ved Wergelandssenteret med følgende melding til Dagsavisen: «Dette er folkemordsretorikk. Vi må kalle en spade for en spade. Det er retorikk som avhumaniserer en hel gruppe mennesker».

Nå, like før 17.mai, må vi utfordre oss selv: Vi må ha nok trygghet og storhet som nasjon til å møte Europas mest undertrykte folk med noe annet enn moralpanikk og hatretorikk. Vi er jo Wergelands barn.

Audun Lysbakken, leder i SV

Retorikken hun siktet til, dukket opp i nettavisenes kommentarfelt etter at romfolk slo leir ved Sofienberg kirke. Romfolk ble sammenlignet med rotter og brunsnegler. Nå er de her igjen. Tiggerne og kommentarene. Og det ser ikke bra ut. «Få dei ut en gang for altid» «Dem klare jo ikke engang å drite eller pisse på ei bøtte. Åssen skal dem da klare å drite og pisse på en dass?»

Per Sandberg har foreslått å nekte romfolk adgang til Norge, fordi «man av erfaring vet at disse menneskene bryter den alminnelige ro og orden». Når jeg hører Per Sandberg, savner jeg Henrik Wergeland.

LES OGSÅ: Shoaib Sultan skriver om sin 17. mai-feiring

Vi må utfordre oss selv

Er det usolidarisk å mene at ingen, heller ikke romfolk, skal kunne overnatte i parker som alle skal bruke? Nei. Er det rasistisk å mene at tigging bør forbys, når mange tiggere er romfolk? Nei.Men har vi et ansvar for å møte romfolk med nøyaktig samme respekt som andre mennesker, se hver av dem som enkeltindivider og ikke generalisere?

En nasjon med tro på Wergelands verdier frykter ikke at flagget han kjempet for vil bli utkonkurrert på 17.mai.

Audun Lysbakken, leder i SV

Svaret på det er ja. Og deler av den norske debatten om romfolk er ikke Norge verdig.

Under «romdebatten» i fjor sommer sa Maria Rosvoll ved Holocaustsenteret det slik: «Det er et tydelig, ekstremt hat mot romfolket. Jeg er skremt, og mener at dette har klare paralleller til 30-tallets omtale av jøder og romfolk». Nå, like før 17.mai, må vi utfordre oss selv: Vi må ha nok trygghet og storhet som nasjon til å møte Europas mest undertrykte folk med noe annet enn moralpanikk og hatretorikk. Vi er jo Wergelands barn.

Grunnlovsdagen vår

Det er fullt mulig å være glad i landet sitt, og samtidig være glad i andre.

Audun Lysbakken, leder i SV

«17. mai har ikke noe med demokrati og ytringsfrihet å gjøre. Det har vi resten av året. 17. mai handler om å feire Norges bursdag», sa Frps stortingskandidat Aina Stenersen nylig. Hun fortalte til Nettavisen at hun har fått de siste nasjonaldagene ødelagt av å se flagg fra ulike nasjoner i 17. mai-toget.

Vel, 17. mai er Norges grunnlovsdag. Grunnloven sikrer oss alle visse plikter og rettigheter. Helt sentralt er vernet av minoriteter. Derfor er det helt i Grunnlovens ånd at de nordmenn som ønsker det, feirer Norges grunnlovsdag med å vise fram det mangfoldet vår nasjon består av. På 17.mai feirer vi verdiene vi bygger vårt nasjonale fellesskap på, som ytringsfrihet, likestilling og solidaritet.
Et land med slike verdier lever godt med tegnede barneflagg av alle slag. Og en nasjon med tro på Wergelands verdier frykter ikke at flagget han kjempet for vil bli utkonkurrert på 17.mai.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Nasjonalisme = sjåvinisme?

Den svenske forfatteren Henrik Arnstad har i en bok trukket linjene fra folkelig norsk nasjonalfølelse til Anders Behring Breivik. «Uansett hvordan man definerer det, har vi de døde på Utøya som en kvittering på den farlige norske nasjonalismen, en nasjonalisme jeg ikke tror nordmennene selv er bevisste», uttalte han til Morgenbladet. Er det virkelig slik?

Wergeland var patriot og kosmopolitt i en person. Det er ingen motsetning i det.

Audun Lysbakken, leder i SV

Samme avis oppsummerte nylig en stor skandinavisk spørreundersøkelse om holdninger til nasjonal identitet. Undersøkelsen viser at nordmenn ikke er mer sjåvinistiske enn svensker, selv om nordmenn i større grad enn våre nordiske naboer blir rørt av å høre nasjonalsangen. Samtidig viser undersøkelsen at innvandrere i Norge feirer 17. mai i like stor grad som innfødte nordmenn.

Det er altså ikke slik, som noen tydeligvis mener, at et «hurra» for Norge i barnetoget er en selvgod og sjåvinistisk handling. Det er fullt mulig å være glad i landet sitt, og samtidig være glad i andre.

Wergeland var patriot og kosmopolitt i en person. Det er ingen motsetning i det. Både svenske forfattere og rystede Frpere kunne lære noe av det.