Hvor er det blitt av ydmykheten? Vi er ikke alle guds gave til menneskeheten. Det bør ikke være et mål å fremstå suksessfulle på alle arenaer. Hva med å bare være fornøyd?
Man kan selvsagt skylde på storsamfunnets krav til selvrealisering, men er det virkelig en unnskyldning. Som professor Svend Brinkmann sier, har vi alle et ansvar for å stoppe opp og reflektere over hvordan vi vil leve livene våre.
Vi poster suksess etter suksess på sosiale medier, mens vi sitter på do og gråter.
Vi flyr til utlandet flere ganger i året, samtidig som vi kjører elbil og klapper oss på brystet, fordi vi er jo så miljøvennlige. Vi kaster griller i søpla og søppel i griller. Vi blåser fullstendig i alle sperringer, være seg i Holmenkollen eller på stranda. Skogbrannfare? Bålforbud? Pfft, det gjelder ikke meg.
Vi må skjerpe oss. Vi kan ikke gå rundt med skylapper på. Vi er alle i samme verden. Vi må jobbe sammen, og vi må legge vekk de høye tankene vi har om oss selv. Vi er ikke viktige, ikke som enkeltmennesker. Men som gruppe er vi ustoppelig. Sammen kan vi utrette de utroligste ting, ting som kan løfte hverdagen for hver og en av oss.
Det er på tide vi tar valg basert på fellesskapets og fremtidens beste. Ikke hva som gagner oss personlig mest i det korte løp.
Norge gjorde en utrolig innsats som under flykningekrisen, selv om mye av den innsatsen nok var motivert av den samme selvhøytideligheten. Men nå er vi jo ikke så sikre lenger, det kan jo bli «svenske tilstander».
Vi var alle ett folk sommeren 2011, etter 22. juli. Vi snakket om kjærlighet og samhold, hatet skulle aldri vinne. Men noen måtte jo få skylda, så da sparker vi selvfølgelig politidirektør Øystein Mæland, som hadde vært i jobben i to uker da dette skjedde. Resten fikk sitte i fred.
Hva endte vi egentlig opp med etter 22.juli, da samholdet hadde gått over? Nærpoliti-reformen. Krangling om minnesmerker. Og mer fremmedfrykt!
Vi er alle ett folk to timer en søndag i mars under femmila, men så fort den er over forsvinner vi over alle hauger og lar en søppelhaug av et nasjonalmonumentet stå igjen.
Så fort hverdagen kommer, krangler vi igjen om ting som bensinpriser og naboens bjørk. Vi er misunnelige på alle. Og vi bruker enda mer tid på sosiale medier, istedenfor å gjøre noe for ungdomsklubben, idrettslaget, velforeningen eller en av de utallige andre aktivitetene vi kan drive med som bidrar til en bedre hverdag for fellesskapet.
Vi har blitt et folk som forventer veldig mye av samfunnet, men få av oss er villige til å bidra selv. Vi er stolte over velferdsstaten, men sutrer over skatter og avgifter. Og vi hopper på alle støtteordninger vi finner, uansett hvor mye vi tjener, noe som bare bidrar til å minske støtten til de som virkelige trenger den.
Vi må løfte blikket fra egen navle og se rundt oss. Se at det er barn og unge f.eks som trenger et fellesskap, trenger ungdomsklubb, idrettslag, trenger hjelp og støtte fra oss voksne. Kanskje noen av de 42 000 kronene norske husstander brukte på ferie i fjor kunne vært brukt i nærmiljøet. Jeg skjønner godt at folk innimellom vil reise bort i ferien, men kanskje en av tre ferier i løpet av et år kan tilbringes hjemme, for å gjøre hjemmemiljøet hyggeligere?
Vi bruker så mye penger på oss selv i dag, på ferier, luksus og stadig oppussing. Kanskje vi ikke trenger å pusse opp kjøkkenet hvert femte år, og stua hvert tredje?
Her har virkelig også pressen en jobb å gjøre. Mediene er i stor grad blitt reklameplakater for overforbruk og selvforherligelse. Istedenfor å dekke samfunnspørsmål på en nyansert måte, er de proppfulle av ubetydelige sensasjoner, skandaler og kjendiser. For det er klikk som teller. Masse klikk!
Pressen må bli tøffere mot politikerne. De slipper altfor lett unna med alt svada de lirer av seg. Dette skaper fremmedgjøring og politikerforakt, og det avler Trumper. Vi ser alle hvor det bærer hvis pressen og politikerne fortsetter som før.
Mer ærlighet ville gagnet oss alle. Dere politikere tenker vel at dere snakker til deres egne velgere, og at de vil forstå, noe som strengt tatt stemmer. Men dere snakker også til alle andres velgere. Ærlighet og ydmykhet viser at dere er mennesker, og ikke en maskin produsert hos First House og deres like.
Nå har jeg malt med stor sort pensel, men det må til en gang iblant.
Følg NRK debatt på
