En av sønnene mine kom hjem en dag i 3. klasse og var tydelig lei seg.
Han fortalte at de hadde fått igjen en kartleggingsprøve som viste at han var dårligst i klassen i matte. «Hvordan vet du det?» spurte vi. «Vi snakket sammen i friminuttet, og jeg var dårligst. Men jeg bryr meg ikke!» sa han.
Den siste setningen er omtrent så langt fra sannheten som mulig. Han bryr seg om dette nesten hver dag.
De teoretiske fagene har blitt områder som begge våre gutter opplever, ifølge dem selv, å være dårligst.
Og dermed gruer de seg daglig til å bli minnet på det.
Implikasjonene disse tankene har for et familieliv er sikkert ikke vanskelig å forestille seg. Endeløse samtaler for å bygge opp selvtillit, trygge dem på at de er flotte gutter og at det ikke er så farlig med fremtidige karakter.
Det viktigste er å prøve så godt man kan. (Jada, pappa!).
Mestring eller prestasjon?
I arbeidslivet har det lenge vært diskutert hva som skal til for å skape gode resultater, prestasjonsklima eller mestringsklima.
Forskningen viser at ved å legge til rette for et mestringsklima med støttende ledelse og growth mindset («jeg har ikke lært det ennå, men kan sikkert lære det snart») i steder for et fixed mindset («jeg er smart eller jeg er dum») bidrar til bedre resultater enn et prestasjonsklima, der medarbeidere blir rangert på ulike måter, gjerne med individuelle bonuser.
Hvis vi ønsker at skolen skal legge til rette for at elevene både har det bra og bidrar positivt i samfunnet vårt, så bør vi redusere situasjoner der elevene blir rangert systematisk.
Skolen som forberedelse til samfunnslivet
I hele sommer har begge guttene mine gruet seg til å starte på skolen, fordi de selv opplever å være dårlige på skolen.
Men det er jo helt feil!
Det er en feilslutning de gjør seg fordi de tror at skolen og samfunnet verdsetter de teoretiske fagene høyere enn andre egenskaper, som samfunnet også trenger.
Hvis vi ser på skolen som forberedelse til samfunnslivet, så er begge guttene mine gode skoleborgere nå. De blir trolig også gode framtidige samfunnsborgere.
Den ene setter i gang en rekke kreative leker i friminuttene, er morsom og får andre til å le. Den andre har masse empati og sosiale evner, som gjør at mennesker rundt ham har det godt. Begge to bidrar til at skolene de går på blir et bedre sted for andre, gjennom sine styrker og positive egenskaper.
Men siden disse egenskapene ikke blir tallfestet, opplever guttene våre at de ikke er så betydningsfulle, selv om lærerne og andre voksne snakker egenskapene opp.
Test alt eller ingenting
Lærerne til barna våre har vært veldig gode til å støtte dem, hjelpe dem og skape mestringstro.
Disse lærerne trenger ikke tall fra en prøve for å finne ut av hva de trenger. Det klarer de gjennom sin daglige kontakt med dem. Lærerne har ikke gjort noe feil, men skolesystemet legger opp til rangering av elevene gjennom hva som verdsettes med tall og karakterer.
Testing og kartleggingen på norske skoler er uansvarlig, med tanke på elevenes trivsel, indre motivasjon og mestringstro.
Det er også lite samfunnsnyttig dersom mange barn går til skolen hver dag med en tanke om at de er dumme, fordi de blir målt på noen få kriterier. Og attpåtil er mange av testene og kriteriene kontroversielle.
Dersom det ikke er en vei utenom, og man må ha tester, ser jeg tre muligheter:
1. Lage tester som måler bredere, slik at elevene opplever at skolen verdsetter flere egenskaper. Hvis vi først skal sette tall på våre barns prestasjoner, bør vi tallfeste flere områder, som for eksempel: kreativitet, initiativ, engasjement, lytte til andre, omsorg, samarbeidskompetanse og sosial intelligens.
2. Skjule resultatene. Man kan la testene og prøvene være så skjulte at kun de aktuelle lærerne ser dem for så å kunne lage individuelt tilpassede opplæringsløp for den enkelte elev. Jeg er klar over at mange skoler og lærere prøver å få dette til, men foreløpig fungerer det ikke godt nok siden elevene opplever at de blir målt og rangert.
3. Involvere elevene i evaluering av evalueringskriteriene. Hva gjør at vi har valgt å måle akkurat disse ferdighetene for å si at en elev blir en god medborger i vårt demokrati? Det er trolig fordi det er lettere å tallfeste noen ferdigheter. Denne samtalen bør elevene få innsikt i for å kunne være kritiske til det systemet som påvirker livene deres.
Det er mulig testingen har en positiv effekt på noen, men på mine barn er det nesten utelukkende ødeleggende.
Det gjør at de mister troen på egen mestring, læringsglede og indre motivasjon.
Sånn burde det ikke være.
