Hopp til innhold
Kronikk

Hvitt gull

Jack White har brukt de siste 15 årene på å dypdykke i den amerikanske tradisjonen, grave opp gammelt gull og smelte det om for nye generasjoner musikkelskere, skriver Marius Asp, musikkjournalist i P3.

Jack White

I kveld spiller Jack White, et av de største nålevende rockeikonene, for en fullsatt Sentrum Scene i Oslo. 'Måtte han pendle ufortrødent på kryss og tvers av epokene, og fortsette foredlingen, i lang, lang tid,' skriver NRK P3s Marius Asp i denne kronikken.

Foto: Kim Erlandsen / NRK P3

Han er en heit potet, Jack White. Billettene til kveldens konsert på Sentrum Scene ble revet bort i løpet av en halvtime, og selv mens dette skrives, noen usle timer før konsertstart, er den desperate etterspørselen på alskens sosiale medier rent rørende å bivåne.

Tidligere i år ga han ut sin første plate på egenhånd, kritikerroste «Blunderbuss». Og den innovative gitaristen – nummer 70 på Rolling Stone Magazines tidenes-liste – er stadig en ettertraktet produsent, samarbeidspartner og bandkompis; det sistnevnte i «supergruppene» The Raconteurs og The Dead Weather etter at The White Stripes, bandet han erobret verden med, la inn årene i fjor.

Men hva er det med Jack White?

Garasjen gjenreises

Du blir ikke et rockeikon uten talent. Men det lønner seg selvsagt også å være på rett sted til rett tid. Vår mann dannet The White Stripes med sin daværende kone Meg White i Detroit i 1997, men kraftduoen traff massene for alvor først med tredjealbumet «White Blood Cells» i 2001. Det var en utgivelse som plasserte bandet midt i den allestedsnærværende garasjerock-renessansen som herjet popkulturen tidlig i det nye årtusenet.

Utgivelsen plasserte bandet midt i den allestedsnærværende garasjerock-renessansen som herjet popkulturen tidlig i det nye årtusenet.

Marius Asp, musikkjournalist i P3

Rent stilmessig fantes det en relativt stor spennvidde mellom «bølgens» spydspisser, The Strokes, The Vines, The Hives og hva de nå het, hordene av etterplaprere, men fellesnevneren for dem alle var retrospeksjon som mål framfor middel. Hvert band plukket hver sin vesle flik av 60-, 70- eller 80-tallets rockehistorie for nitid rekonstruksjon, fra skarptrommelyd og vokalklang via låtstrukturer til bandlogo og frisyrer. Høres det litt tomt ut? Det var det.

Rå kraft og dyp forståelse

Til sammenligning var The White Stripes et langt mer uregjerlig beist. Det skyldes ikke minst selve lyden av duoen, primal, humørsyk og skeletal bluesrock fra en brennende garasje. Meg Whites noe uvørne, men dypt effektive trommespill ga låtene en nervøs punkskjelving, mens Jacks gitarspill –rytmedrevet, men ornamentert og løssluppent – ga bandet et uttrykk som fortsatt låter unikt.

Jacks gitarspill –rytmedrevet, men ornamentert og løssluppent – ga bandet et uttrykk som fortsatt låter unikt.

Marius Asp, musikkjournalist i P3

En annen og minst like viktig faktor er imidlertid de indre spenningene som til enhver tid har buktet seg gjennom låtskriveren Jack White. I hans univers er The Rolling Stones, Led Zeppelin, Son House, Blind Willie McTell, Dolly Parton og The Stooges likeverdige størrelser – og det høres i sangene han har skrevet, fra starten og fram til i dag. Eller, med hans egne ord: «Punk og blues er musikalske fettere».

Ur-riffet

De to fetterne viser seg fra sine beste sider på det som ikke bare er The White Stripes’ udiskutabelt største øyeblikk, men også den soleklart viktigste begivenheten innenfor gitarrock på denne siden av årtusenskiftet.

«Seven Nation Army» er ikke bare The White Stripes’ udiskutabelt største øyeblikk, men også den soleklart viktigste begivenheten innenfor gitarrock på denne siden av årtusenskiftet.

Marius Asp, musikkjournalist i P3

Låten «Seven Nation Army» (2003) er bygd opp rundt en enkel gitarfigur som siden utgivelsen har vokst seg nærmest monstrøs i kulturell innflytelse og spredning, selve ur-riffet, så å si, og dét for en generasjon som er langt fra bortskjemte på minneverdige varianter av sånt. Du hører det runge fra tribunene under store fotballmesterskap og på festivaler langt inni i skauen, eller ljome ut av vinduene i naboleiligheten fem minutter før byen skal males rød: «DUH… duh-duh-duh-duh DUH… DUH». Verst av alt: Det er såpass slitesterkt at det er umulig å bli lei av det.

Veien videre

Det skal dog ikke underslås: The White Stripes var aldri fremmede for gimmicks, enten det dreide seg om strenge fargekoder, numerologiske oppheng, mytomani og skrøner, som den standhaftige påstanden om at Jack og Meg egentlig var søsken (noe som riktignok kjapt ble tilbakevist).

Kanskje han til slutt ble lei. Sikkert er det at White har valgt helt andre strategier for sine sysler utenfor gamlebandet. Han har lånt kyndige produsent- og låtskriverhender til gamle helter som Loretta Lynn, Tom Jones og Wanda Jackson, men også samarbeidet med yngre navn som Beck, Danger Mouse og Alicia Keys (samt den grufulle novelty-rapduoen Insane Clown Posses dekkende titulerte «Leck mich im Arsch»).

White har valgt helt andre strategier for sine sysler utenfor gamlebandet.

Marius Asp, musikkjournalist i P3

Relokaliseringen fra den bråkete motorbyen Detroit til Brenwood, Tennessee – en søvnig forstad til countrymetropolen Nashville, som han har blitt utropt til æresborger av – speiles også i hans musikalske utvikling. Og i dag banker hjertet hans trolig aller hardest for den lille labelen Third Man Records, basert nettopp i Nashville, der White har gitt ut en drøss vinylplater det siste tiåret, med alt fra egne utgivelser til Jerry Lee Lewis og svenske First Aid Kit på menyen.

Popquiz i himmelen

Selv har jeg hatt gleden av å se Jack White på en scene ved tre anledninger. To av dem – på Betong med White Stripes i 2002, og på Hove med The Raconteurs seks år seinere – er blant mine største konsertopplevelser noensinne.

Se for deg en seremonimester som svetter musikk, en ulende quizvert som knabber perler fra rockehimmelens øverste sfærer og strør dem over publikum.

Marius Asp, musikkjournalist i P3

Det skyldes særlig hovedpersonens sceneutstråling – på de beste kveldene uovertruffen. Se for deg en seremonimester som svetter musikk, en ulende quizvert som knabber perler fra rockehimmelens øverste sfærer og strør dem over publikum, et umulig veikryss der magisk fortid møter elektrisk nåtid i et heftig kyss. Måtte han pendle ufortrødent på kryss og tvers av epokene, og fortsette foredlingen, i lang, lang tid.