Først: en tilståelse: Jeg har ingen kvalifikasjoner. Mer presist: Jeg har vel noen, men ingen av dem er det minste relevante for å kunne ytre noe som helst fornuftig om arkitektur og byplansløsninger.
Derfor tvinges jeg til å benytte meg av det mest fryktede av alle våpen i enhver debatt: Meningsytrende i kraft av å være en borger. Mannen i gata.
Som ordinær borger er jeg vant med å leve i et byrom jeg aldri har kunnet påvirke. Bygninger og kunstverk har enten stått siden før min tid, eller så har de kommet til med tiden. Jeg blir aldri spurt om råd, for jeg er jo kun en simpel mann av folket.
Når debatter oppstår, så kan jeg forsøke følge fagfolks diskusjoner, og nikke megetsigende med siste taler, stort sett uten å helt forstå begrepsbruk og resonnementer.
Jeg beklager allerede her og nå for all den smerte jeg i det følgende kommer til å forvolde gjennom plumpe og pretensiøse påstander, garantert skrevet med et pompøst språk jeg ikke bestandig selv kan forstå.
Slik går det når legmenn slipper til i en debatt som er så aldeles for stor for dem selv.
Men samtidig: Selv jeg har opplevelser når jeg beveger meg i et byrom. Jeg kan føle ærefrykt over storslagne skaperverk. Eufori over boblende og menneskevennlig kreativitet. Resignasjon i møte med brutale bomaskiner og skrekk over menneskelig dårskap i arkitektonisk form.
Så også med Oslo. Jeg har levd i nesten et halvt århundre. Noen vil mene min alder gir meg en egenverdi, andre vil være av den oppfatning at jeg har meget lite å tilføre vår samtid.
Kuriøst nok er jeg nesten en samtidig med Y-blokken, som ble reist kun noen måneder før jeg kom til denne verden. Kanskje dette historiske sammenfall av begivenheter vil gi mine ytringer sårt tiltrengt troverdighet?
Min barndoms og ungdoms Oslo var ingen vakker by. Det kan være vanskelig å forstå, etter at politiske myndigheter i flere tiår har gjort en så fremragende jobb med å forvandle landets hovedstad til det smykket det er i dag.
Emneknaggen #Oslove hadde aldri blitt skapt for en by som så ut slik Oslo fremstod på 80-tallet. Jeg husker mørke gater, grimete fasader, søppel og slitne kvinner og menn. Havnen var stengt av fra byborgerne, hvilket var like greit, ettersom bassenget var så møkkete at enhver kontakt ville medført fare for liv og helbred.
Flere år brukte jeg i bykjernens restaurantbransje, og ble slik også kjent med de mindre attraktive sider av Oslo. Byen var rett og slett stygg. Men til tross for ødemarken ved sentralstasjonens sjøside, Skippergatens ruiner, Børsens prostituerte og Strøgets nærmest Dickenske elendighet, så var det ikke disse områdene jeg unngikk å frekventere.
Nei, det var Regjeringskvartalet.
Så grå og trist, og ikke minst så lite underholdende som Oslo var på sent 80-tall, så var Regjeringskvartalet allikevel det aller tristeste. Under mine traverseringer av Oslos gater, fra øst mot vest, og fra sør mot nord, så var det som om usynlige krefter forhindret meg fra å vandre inn i Regjeringskvartalet.
Man skulle tro at min fase som opposisjonell ung mann med ringer i ørene og farge i håret skulle ha ført meg dit nettopp for å rope sinte ord mot atomvåpen og systemets ondskap, men overhodet ikke.
Det var rett og slett ingen grunn til at jeg skulle la mine føtter følge veien forbi Y-blokka. Hele området var sugd tomt for sjel. Du kunne gå inn i kvartalet i strålende humør, og forlate det sort i ditt indre, uten å skjønne hva som skjedde på veien.
Ingen kameratgjeng foreslo noensinne å legge utdrikningslaget dit. Intet eldre par la sin aftenstur til disse gatene.
Dette området, med Y-blokken sentralt plassert, var det knapt noen som nærte varme følelser for, ikke inntil hendelser i nyere tid aktualiserte en flytting av hele regjeringsapparatet.
Da ble det plutselig et nasjonalt ansvar at området skulle fredes og bevares for ettertiden.
La oss være såpass ærlige at vi kan innrømme: Y-blokken var et feilgrep. En vederstyggelighet. Y-blokken var aldri et bygg for allmuen.
Noen beslutningstakere lot seg forføre av 60-tallets tidsånd om at betong og funksjonalitet var det beste som kunne skje et byrom, men vi vet bedre nå.
Fjern bygget. Med unntak for en håndfull fagfolk, kommer ingen til å savne det. Begynn heller på nytt.
Gi heller byens borgere et område de føler stolthet over, og faktisk ønsker å bruke.
Som en representant for grasrota vil jeg, selvsagt fullstendig uten personlig risiko, garantere at byens borgere vil takke dere.
