Mange har antatt at innvandrere foretrekker å bo med sine «egne». Men nylig publiserte Statistisk Sentralbyrå en rapport som sår sterk tvil om at slike «etniske preferanser» er utbredte. Den forteller oss at bare åtte prosent av ikke-vestlige innvandrere ønsker å bo i innvandrernabolag. Hvorfor ser vi da etniske skillelinjer i byer som Oslo?
Flytter ikke til vestkanten
Økonomisk kapital er essensielt for deltakelse i det norske boligmarkedet. Vårt handlingsrom er sterkt begrenset av vår kjøpekraft. Dette innebærer likevel ikke at økonomiske faktorer forutsier hvor man flytter. I Oslo, byen som trolig er mest «delt», og har den høyeste andelen «ikke-vestlige» i Norge, er særlig bydelene i vest de mest attraktive og dyreste. Og det er her en mest sannsynlig vil få Ola og Kari, ikke Ali, som nabo.
I en artikkel nylig publisert i Vårt Land hevdes det at med bedre økonomi, så vil «innvandrere flytte til andre strøk med færre innvandrere». I Oslo vil det først og fremst si den vestlige delen av byen. Likevel viser en ny studie av Magnusson Turner og Wessel (under publisering) at det ikke er gitt at innvandrere som får bedre råd, nødvendigvis vil flytte til vestkanten eller andre høystatusområder i øst.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hjemme
Hvorfor det er slik, er det selvfølgelig vanskelig å si noe generelt om. Men akkurat som man flytter fra noe, flytter man til noe. Hva som påvirker valg av sted, vil variere. Basert på forskning fra Norge og utlandet, vil nærhet til venner, familie, barndomsminner med mer, påvirke valget. «Skolekrets» er trolig også en relevant faktor, om en skal dømme etter en rekke avisoppslag den siste tiden.
LES: Myk landing for boligmarkedet
Ikke minst vil valget være avhengig av hvilken bolig vi kan tenke oss å bo i. Vil en ha en enebolig med hage, så må en lete i de områdene en har råd til å kjøpe. Mange vil også lete etter steder de kan føle seg hjemme. I Andersens studie av en hvit, øvre middelklasseforstad i USA, flyttet den eneste (åpne) homofile familien ut, fordi de hele tiden ble lagt merke til. De ble aldri del av et fellesskap, men følte seg på «utsiden». I hvilken grad «ikke-vestlige» vil føle seg hjemme på vestkanten vet vi lite om, men foreløpig ser det ikke ut til at de som har økonomi til det, søker seg dit.
Ny i byen
Innvandreres mentale kart og geografiske «bevissthetsrom» tror vi kan ha betydning, men dette er lite utforsket. Tenk deg at du er ny i byen, ditt sosiale nettverk er ikke stort og begrenset til andre med samme bakgrunn. Kombinert med begrenset kjennskap til byen og lite kunnskap om boligmarkedet, er det lett å søke etter bolig på steder du allerede kjenner. Uten at du nødvendigvis har et ønske om å bo nært dine «egne».
Uansett hva som ligger bak, er det mange som advarer mot etniske bokonsentrasjoner. Christian Tybring-Gjedde (Frp) mener at «en variert sammensetning av befolkningen er det beste». Mye av det samme sier inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV): «Integreringen ville vært bedre om innvandrere bosatte seg mer spredt.»
LES: Er det virkelig gunstig å investere i dyr bolig?
At mange slår et slag for «spredning» eller heterogene nabolag, begrunnes forskjellig. Noen viser til at vi må unngå såkalte parallellsamfunn og ghettoer, andre legger vekt på at med spredning av ulike grupper, så vil vi motvirke etnisk skolesegregasjon. Dette igjen, hevdes det, vil kunne styrke barns ferdigheter i norsk, noe som vil være avgjørende i arbeidslivet senere.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Er naboskap fellesskap?
I stortingsmeldingen En helhetlig integreringspolitikk (2012-2013) understrekes det at «deltakelse i lokalsamfunnet styrker fellesskapsfølelsen. Deltakelse i skole, barnehage, feiringer, idrettslag og foreninger skaper nettverk og sosiale relasjoner både blant voksne og barn». Vi er ikke uenige i dette. Men mange land har ført en aktiv politikk der nettopp «sosial blanding» har vært et mål. Uten å gå i detalj, er forskningen på effektene av en slik politikk neppe særlig oppmuntrende for initiativtakerne.
Man finner ofte få positive effekter for de ulike «minoritetsgruppene», blant annet fordi de sjelden har noe med hverandre å gjøre i hverdagen, selv om de er naboer. At «ulike grupper» skal danne fellesskap bare fordi de bor tett eller går på samme skole, er langt fra gitt. Vi kan likevel se mulige fordeler når det gjelder språkutvikling. Ikke minst kan tilliten og toleransen i et samfunn bli styrket når ulike grupper bor sammen i fellesskap. Utfordringen er at selv om virkemidlene for å nå dit ikke er totalt fraværende, så er de relativt begrenset i et demokrati hvor tvangsflytting er lite aktuelt.
«Hvit flukt»
SSB-rapporten fremhever at studier av majoritetsbefolkningens valg om å bo eller ikke bo i nabolag med mange innvandrere kan gi oss en forståelse av etnisk segregerte bosettingsmønstre. Det er vi enig i. Vi er begge del av to større forskningsprosjekter som undersøker nettopp dette.
Analysene er ikke fullført ennå, men vi antar, basert på en rekke internasjonale studier, at såkalt «hvit flukt» og «unngåelse», at majoriteten unngår å flytte til innvandrernabolag, er en viktig del av bildet. Når vi skal forklare hvordan byen utvikler seg langs etniske skillelinjer, må nettopp dette med. «It takes two to tango».
Kronikkforfatterne deltar i forskningsprosjektene «Nordic welfare states and the dynamics and effects of ethnic residential segregation» og «Flytting i Osloregionen».
