Det føles nesten absurd å bivåne striden mellom Arbeiderpartiet og Høyre om dagens og framtidens helse-Norge. Bent Høie stiller rett diagnose – men foreskriver feil medisin. Thomas Breen sitter for så vidt på medisinen – men nekter å stille diagnosen. Vi helsearbeiderne og pasientene våre fortviler.
Jeg har vært lege i 17 år nå, og enda den medisinsk-tekniske utviklingen har vært rivende selv i dette nokså korte tidsrommet, så har utviklingen i helsevesenet gått feil vei.
Ting som før føltes som en selvfølge – god pleie og omsorg på sengepostene, en poliklinikk som tok unna i hvert fall de dårligste pasientene, et fagmiljø som sørget for opplæring og veiledning av nye kolleger – dette opplever jeg at svikter i økende grad. I hvert fall der jeg nå jobber – midt i «Hovedstadsprosessen», den fortsatt pågående omleggingen av sykehusene i hovedstadsregionen.
LES OGSÅ: Bent Høie: «Helsetoppene er elefanter skremt av mus»
Dårlige svar, kalde skuldre
Jeg har alltid vært stolt av arbeidsplassen min. Men i økende grad, føler jeg, må jeg enten gi fastleger et dårlig svar eller en kald skulder, eller ta pasienter inn på en overfylt sengepost der jeg vet vi sliter med å gi god behandling og omsorg. Jeg skjemmes over ikke å kunne forespeile en poliklinisk time innen rimelig tid, fordi ventelistene er uoverkommelige.
Selv om jeg har blitt mer erfaren og burde vært tryggere på meg selv og mitt faglige skjønn, så tvinger ressurssituasjonen meg til å foreta beslutninger med en stadig skrumpende sikkerhetsmargin. Som regel går det bra – for det skal gå bra for norske pasienter. Men jeg føler meg ikke lenger like trygg på jobb, sover ikke like godt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Dersom det skjer feil
Dersom det skjer feil en dag – slik det gjør for de fleste leger før eller senere – vil den sikkert kunne spores til en feilvurdering jeg personlig gjorde. Granskingen vil neppe avdekke de rammebetingelsene som gjorde at jeg, en rimelig grei og samvittighetsfull lege, kunne gjøre en slik unødig feil.
Det er først etter lang tid, når slike små og store feil akkumuleres over et helt sykehusområde, at vi får sporbare utslag slik man nå ser i britiske Staffordshire. Men da har allerede mange pasienter lidd under ostehøvel-nedskjæringer og dårlig ledelse.
En nedadgående spiral
Norsk helsedebatt har i mange år dreid seg om ventelistene, fordi de kan måles med tall og antas gi et bilde av tingenes tilstand. Først nå later det til at politikerne har fått med seg at store deler av helsevesenet handler om øyeblikkelig hjelp, der ventelistetallene er irrelevante. Småkirurgi og polikliniske behandlinger kan absolutt være viktige for pasienten det gjelder.
Men første prioritet for den som driver sykehus burde tross alt være å sørge for det mest grunnleggende: Akutt syke mennesker må få en seng å ligge i. Pasienter må få væske og næring, bekken om de trenger det, forordnede medikamenter til riktig tid. Døende mennesker må få en hånd å holde i.
Jeg vet ikke om helsepolitikerne forstår hvor fortvilet vi blir, vi helsearbeidere, når vi ser at det svikter selv i den mest grunnleggende omsorgen for pasientene våre. Eller når vi må begynne å innprente pasientene at de selv må passe på at de blir innkalt, fordi vi ikke stoler på datasystemene eller kapasiteten på poliklinikken. Det er klart at vi fortsatt er langt unna britiske tilstander i Norge. Men våre tillitsvalgte har nå over flere år forsøkt å rope et varsko: Vi føler oss i starten av en nedadgående spiral, i et samfunn som ellers streber oppover.
Underfinansierte offentlige sykehus
Bent Høie harselerer med helserasjonering og hevder at det ikke overbehandles i Norge, så lenge 270.000 står i kø. Men hva slags behandling venter de på? Mange er henvist pga. medisinsk unødvendige undersøkelser som ledd i «for sikkerhets skyld»-medisinen, ofte drevet av private institutter og klinikker som ikke er tvunget til knallhard medisinsk prioritering.
Med Høyres opplegg vil stadig flere flinke legespesialister kunne livnære seg i privatpraksis med enkle pasienter, mens vi andre blir sittende med et stadig tyngre klientell på underfinansierte offentlige sykehus.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook?
Kreftbehandling etter lommeboka
Samtidig har Høie påpekt det som ingen trodde var mulig, for bare ti år siden: Nå kan pengesterke kvinner kjøpe seg brystkreftutredning på dagen, og med ferdig diagnose i hånda seile helt forrest i køen for potensielt livreddende behandling.
Kreftbehandling styrt etter lommeboka – og det etter åtte år med helseminister fra Arbeiderpartiet! Som nevrolog på et universitetssykehus opplever jeg at det dukker opp sterke – private – fagmiljøer rundt om i Oslo, samtidig som min egen avdeling sliter med dårlig rekruttering og utdanning av spesialistkandidater. Jeg skjønner ikke at dette kan skje på Aps vakt.
Thomas Breen har rett: Vi trenger en sterk offentlig helsetjeneste. Men skal han få til det må han nesten lytte litt til Bent Høie og ta innover seg tingenes tilstand. Eventuelt ta en tur helt ned på gulvet til oss leger, sykepleiere og alle de andre som opplever helse-Norge på nært hold. Vi ser virkelig pasientene først – for vi har dem rett foran oss, ikke bare som tall på en powerpoint-presentasjon.
