NRK Meny
Kronikk

Hvem har skylden?

I Washington D.C. er situasjonen fastlåst. Hvem har skylden? Obama eller republikanerne, spør Eirik Løkke fra Civita.

USAs president Barakc Obama sammen med John Boehner

President Obama møter housespeaker John Boehner. Samarbeidet mellom de to kan til tider synes fastlåst.

Foto: LARRY DOWNING / Reuters

Skal man tro norske medier skyldes USAs økonomiske problemer vrange republikanere som motarbeider Obamas (positive) økonomiske agenda. Denne virkelighetsbeskrivelsen er ikke direkte feil, men nyhetsformidlingen følger et narrativ hvor republikanerne er de «slemme» og Obama den «snille». Dermed går man glipp av viktige nyanser om hvorfor amerikansk politikk for tiden er dysfunksjonell.

Det er åpenbart riktig at den såkalte Tea Party-bevegelsen, med sin anti-stat agitasjon har skaffet seg viktig innflytelse i Det republikanske partiet.

Eirik Løkke, rådgiver i Civita

Det er åpenbart riktig at den såkalte Tea Party-bevegelsen, med sin anti-stat agitasjon har skaffet seg viktig innflytelse i Det republikanske partiet. Tea party-agendaen har forverret klimaet for moderate republikanere, samtidig som de republikanske representantene har utvist større partidisiplin i sin opposisjon mot Obama.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Mer polarisert – eller mer fastlåst?

Det hevdes gjerne at USA er mer polarisert enn på lenge, og det er godt mulig at det er riktig. Men det politiske klima under Bush jr, Clinton og Reagan beskrives gjerne også som polariserte. Derfor er det antageligvis riktigere å beskrive dagens situasjonen som mer fastlåst enn på lenge, hvor den primære forskjellen er evnen (eller mangel på) til å forhandle frem bærekraftige kompromiss. Dette skiller eksempelvis Obamas første presidentperiode fra både Clinton og Reagan. Konvensjonell visdom, i hvert fall sett fra Norge, plasserer skylden hos det republikanske flertallet i kongressen, men hva du ser avhenger som kjent av hvor du står.

Republikanerne var villig til å inngå kompromiss, men det fordret at president Obama virkelig ønsket det samme.

Eirik Løkke, rådgiver i Civita

For å illustrere: I 2010 besøkte jeg Washington D.C. og spurte unge konservative om hvorfor republikanerne var så lite samarbeidsvillige. Det utbredte svaret var at spørsmålet mitt bar preg av feil virkelighetsbilde. Republikanerne var villig til å inngå kompromiss, men det fordret at president Obama virkelig ønsket det samme.

Sett fra et konservativt ståsted, startet Obama sin presidentperiode med å definere en politisk agenda, som republikanerne enten måtte akseptere eller avvise. Denne politikken slo tilbake på Obama i 2010, da republikanerne på nytt erobret flertall i Representantens hus, og har siden vist liten kompromissvillighet. Det er den konservative virkelighetsforståelsen.

LES OGSÅ: Usikkert hvor lenge USA kan unngå konkurs

Vesensforskjell mellom Obama og Reagan

Selv de som ikke deler det konservative virkelighetsbilde, har kritisert Obama for liten involvering med kongressen, og housespeaker John Boehner spesielt.

Her er det mulig å se en vesensforskjell mellom Obama og Reagan, hvor sistnevnte hadde et vesentlig bedre forhold til kongressen. I sine dagbøker beskriver Reagan hvordan han pleiet et nært forhold til daværende housespeaker, Tip O`Neill (Demokrat), hvilket var svært viktig under forhandlingene om finansieringen av «social security». Obama står muligens overfor et mer polarisert landskap, men det fordrer samtidig et sterkere lederskap – betydelig sterkere enn hva president Obama har demonstrert under sin første presidentperiode.

Opposisjon som strategi

Selv om det er gode grunner til å kritisere Obamas manglende initiativ overfor kongressen, synes det åpenbart at det republikanske flertallet ikke har opptrådt konstruktivt: Opposisjon mot Obama ble nærmest en strategi i seg selv for å undergrave Obamas muligheter for gjenvalg.

Selv om det er gode grunner til å kritisere Obamas manglende initiativ overfor kongressen, synes det åpenbart at det republikanske flertallet ikke har opptrådt konstruktivt.

Eirik Løkke, rådgiver i Civita

En indikasjon på at den konservative virkelighetsforståelsen har klare mangler, var Obamas positive tilnærming til den tverrpolitiske kommisjonen Simpson/Bowles, en kommisjon som utarbeidet konkrete forslag til hvordan USA skulle takle gjeldskrisen. Republikanerne avviste alle forslag som i en eller annen form innebar økte skatter, mens Obama uttalte at kommisjonens forslag var en balansert løsning, som burde være et godt grunnlag for å finne en tverrpolitisk løsning.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Krever samarbeid

Obamas gjenvalg var et klart signal til den republikanske kongressen om kompromissvillighet. Det er tegn som tyder på at John Boehner har oppfattet signalet. Det er svært viktig ettersom tidsfristen for «the fiscal cliff» nærmer seg, med potensielt store skadevirkninger for økonomien dersom ikke et kompromiss oppnås.

USAs politiske system er utformet på en måte som krever politisk samarbeid, det fordrer reell kompromissvillighet fra både republikanerne og demokrater. Alternativet innebærer at systemet blir dysfunksjonelt. Det vil i så fall både USA og resten av verden tape på.