NRK Meny
Kronikk

Hvem har sagt at lykke er målet?

En hel industri er bygget opp på å gjøre oss lykkelige. Men vår tids lykkeforståelse skaper ikke et bedre samfunn.

Fiskere

«Av og til tenker jeg på min farfar», skriver kronikkforfatteren. «Han var fisker og hadde knapt ferie. Han sørget for at familien hadde tak over hodet og mat på bordet. For ham var dette lykken». Bildet er en illustrasjon, stedet er Svolvær, året 1958.

Foto: Børretzen, Sverre A. / NTB scanpix

Av og til tenker jeg på min farfar. Han var fisker på Bømlo på 1950-tallet. Hver morgen stod han tidlig opp og dro ut i båt sammen med brødrene sine. Det var hardt og risikabelt arbeid. Havet er en ugjestmild arbeidsplass når bølgene slår over rekka og vinden blåser fra nord. Min farfar kunne ikke svømme, og det var ikke vanlig med redningsvest den gang. Da han kom hjem om ettermiddagen, jobbet han ekstraskift på det lokale fiskemottaket, hvor han sløyet fisk til langt på kveld. Ferie hadde han knapt, og det var bare søndager han tok fri.

Var han lykkelig? Jeg vet ikke om min farfar tenkte så mye over akkurat det. Hadde jeg spurt ham mens han sto på dekk i full oljehyre og dro opp torsk og sei fra Nordsjøen, ville han sannsynligvis sett litt rart på meg, og bedt meg om å holde fast i garnet i stedet for å stille spørsmål. Han hadde klart det han skulle klare her i livet, å sørge for at familien hadde tak over hodet og mat på bordet. For ham var dette lykken. Min farfar lever ikke lenger, og mye har endret seg siden da.

Lykken er sosial

«Alle mennesker streber etter lykken, der gis ingen unntagelse. Midlene de benytter seg av, kan nok være ulike, men samtlige stiler de mot dette mål», skrev Blaise Pascal. Har Pascal rett, er det hva vi velger å definere som lykke, som avgjør hva vi streber etter. Vi har frihet til å definere dette innholdet selv.

Den enes lykke kan lett føre til den andres ulykke.

Ståle Økland

Den enes lykke kan lett føre til den andres ulykke. På samme måte som det ikke er mulig å forestille seg frihet alene, fordi den oppstår i relasjon til andre, er det vanskelig å forestille seg langvarig ensom lykke. På det viset kan man si at lykke er et sosialt fenomen. Hvis lykkebegrepet bare er forankret i hva man selv har lyst til, altså private intensjoner, oppstår gjerne det motsatte og vi får et samfunn preget av egoisme og hedonisme. Å glede seg over tidvis lykke er noe annet enn forestillingen om evig personlig lykke.

Jeg-lykke

Nå blir vi bombardert med budskap som får oss til å tro at lykke er normen. Fra Coca-Cola har vi sett markedsføringskampanjer som «Open happiness», hudkremprodusenten Nivea har en egen serie som heter «Touch of happiness» og McDonald's tilbyr alle barn en «Happy meal». Lykken er tilsynelatende rundt oss hele tiden, og den er til salgs. Dagens lykkebegrep er tett knyttet til individet. Er jeg lykkelig?

Åpner man en tabloidavis blir man nærmest tvunget til å ta stilling til sitt eget lykkenivå.

Ståle Økland

Åpner man en tabloidavis blir man nærmest tvunget til å ta stilling til sitt eget lykkenivå. «Slik blir DU lykkelig i parforholdet», «Slik blir du lykkelig på jobben», «Er du lykkelig – egentlig?» er vanlige avisoverskrifter. Hyllene i landets bokhandlere bugner av bøker som skal hjelpe oss å finne lykken, og det er ikke bare Hellbillies fra Ål som synger om å «Leite etter lykka».

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Lykkefilosofi

Men når lykke blir et rynkefritt ansikt, en perfekt kropp eller mange likes på Facebook har det individuelle tatt overhånd. Når målet blir å sløve på en strand i Syden, er det problemfritt dersom målet er temporært. Verre er det hvis det blir permanent. Utviklingen har lenge gått i feil retning. Vi jobber nå 430 timer mindre årlig per yrkesaktive person enn før 1970. Vi jobber mindre per ansatt enn innbyggerne i noe annet vestlig land. Tusenvis av velfungerende nordmenn vil heller gå på golfbanen eller drikke vin i Spania fremfor å bidra til fellesskapet. Man kaller det å realisere seg selv, man føler at man har fortjent det, men for samfunnet er slike holdninger dårlig nytt.

Når lykke blir et rynkefritt ansikt, en perfekt kropp eller mange likes på Facebook har det individuelle tatt overhånd.

Ståle Økland

I boken The Happiness Trap (2008) hevder forfatteren Dr Russ Harris at lykke som ideologi har skapt en generasjon av mennesker som ikke forstår verken sorg eller nød. Filosofen Epicurus kan ha fått sin renessanse. Epicurus tok avstand fra smerte og dyrket lykken. Nietzsche ville protestert høylytt mot en slik samfunnsutvikling. Han mente at det nettopp er de menneskene som gir avkall på søken etter lykke som er de største menneskene.

Man blir ikke lykkelig av å studere filosofi, skal Arne Næss ha sagt en gang. Men så er det jo kanskje dualiteten i det lykkelige og ulykkelige som skaper dynamikken som fører verden fremover. Da kreves refleksjon, læring og evnen til behovsutsettelse.

«Måtte deres ånd og deres dyd tjene jordens mening, mine brødre: og måtte alle tings verdi bli satt ny av dere! Derfor skal dere være kjempende! Derfor skal dere være skapende!» skrev Nietzsche. Og det hadde han rett i. Det er all grunn til å redefinere det moderne lykkebegrepet, og rette blikket mot verdier som sannhet, ansvar og rettferdighet.