NRK Meny
Normal

Hvem har ansvaret for å hjelpe hjelperen?

Også hjelpearbeidere trenger oppfølging etter traumatiske hendelser. Hvem skal hjelpe dem?

Hjelpearbeidere

Hjelpearbeidere bærer et lik som kan spre ebolasmitte i Sierra Leone. Hvem er der etterpå til å ta seg av hjelpearbeidernes traumer, spør kronikkforfatteren.

Foto: BAZ RATNER / Reuters

Kronikkvignett Ytring

«Om du har et problem, så vil du aldri fortelle dine oppdragsgivere om det, for da får du ikke en kontrakt neste gang. Da finner de bare en ny en …» Det forteller en tidligere hjelpearbeider i radiodokumentaren på NRK P2 «En hjelpearbeiders bekjennelse» (tilgjengelig fra 10. januar kl. 10, red.anm.)

Historiene handler om den mangelfulle erkjennelsen og kunnskapen til de norske hjelpeorganisasjonene og helsevesenet. Hvordan skal vi få vite om senskader og lidelser hvis vi ikke kjenner de egentlige historiene til de som oppholder seg i krig og konfliktområder i kortere eller lengre perioder av livet sitt? Er det den enkelte hjelpearbeider, hjelpeorganisasjonene eller norsk helsevesen som har ansvaret?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Tabu å innrømme problemer

Det norske helsevesen og hjelpeorganisasjonene har ikke hatt fokus på oppfølging i etterkant av en tjeneste. Oppfølging av veteranene i militæret har, med all rettferdighet, blitt satt på dagsorden igjennom en statlig handlingsplan. Men ikke uten en lang kamp.

Fortsetter vi å reise ut på oppdrag fordi det er så vanskelig å komme hjem?

Rolf Borgos, tidligere hjelpearbeider

Mange tusen hjelpearbeidere har gjennom årenes løp vært sendt ut under norsk flagg og med hjelpeorganisasjonenes logo på brystet. Personlig har jeg jobbet for Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Røde Kors og FNs høykommissær for flyktninger. Over en 10 års periode har jeg vært i Burma, Angola, Balkan, Midtøsten og Afghanistan. Det har ført til at jeg har fått post-traumatiske lidelser.

Mange hjelpearbeidere har utfordringer lenge etter at de har kommet hjem. Senskadene kommer krypende og kan tilta over tid. De kan også utløses av en tilfeldighet, og da er det vanskelig å se sammenheng med det du har opplevd ute i felt. Hvis du oppsøker tidligere arbeidsgiver, blir du henvist til det lokale helsevesen og NAV. Vi møtes med liten kunnskap eller forståelse hos den lokale primærlegen, og eventuelt videre i NAV.

HØR OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren i Nyhetsmorgen

Kompenserer med alkohol

Det er tabu å snakke om psykiske lidelser og problemer knyttet til mange år ute i konfliktområder. Mange er engstelige for å få en diagnose. Vi er ekspertene, de med kompetanse som reiser ut for å gjøre en forskjell, og vi vet altfor lite om hvordan det går etter at vi kommer hjem. Vi trenger mer forskning og kunnskap for å opplyse hjelpearbeiderne, oppdragsgiverne og helsemyndighetene. Og selv om mye har forandret seg til det positive, både hos helsemyndighetene og i hjelpeorganisasjonene, har vi enda en lang vei å gå.

Er det på tide å erkjenne at helten også er sårbar?

Rolf Borgos, tidliger hjelpearbeider

De internasjonale oppdragene har blitt farligere, frykten for egen sikkerhet har blitt større, arbeidsmengden har økt og boforholdene har blitt dårligere. I tillegg er det en mangel på anerkjennelse for resultatene og for vår kompetanse. Da blir manglende oppfølging ekstra tungt. For å kompensere for stresset kan alkohol og andre rusmidler være én måte å takle vanskelige situasjoner på, under og etter oppdrag. Og som vi vet kan dette igjen lede til store problemer for den enkelte, kollegaer og nærmeste familie. Vi som har vært eksponert for ekstreme opplevelser er i mange tilfeller sårbare.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Helten er også sårbar

Vi må ikke leve alene og i taushet med våre historier og opplevelser. Vi må bygge arenaer hvor den enkelte kan få dele sine opplevelser med andre, hvor tabuene blir utfordret, og åpenhet og livskvalitet blir satt på dagsorden. Vi skal heller ikke sykeliggjøre de som har gjort og gjør oppdrag for hjelpeorganisasjonene. Men, vi må skape bevisstgjøring hos beslutningstakere, helsepersonell, organisasjonene, forskermiljøene og hjelpearbeiderne. Er det på tide å erkjenne at helten også er sårbar? Fortsetter vi å reise ut på oppdrag fordi det er så vanskelig å komme hjem?

Vi som har vært eksponert for ekstreme opplevelser er i mange tilfeller sårbare.

Rolf Borgos, tidligere hjelpearbeider

Oppfølging må ikke bli den enkelte hjelpearbeideres ansvar. Her må norske helsemyndigheter, i kjeden fra fastlegen til spesialhelsetjenesten og hjelpeorganisasjonene sette større fokus på posttraumatisk stress og senskader. Selv om debrifing er obligatorisk etter hjemkomst, fortsetter vi å leve våre liv, og mange er uvitende om hva som kan komme.

Som hjelpearbeider blir du forandret, for alltid. Det bør være et tema for hjelpeorganisasjonene.