Denne replikken er et svar til Morten Horns kronikk «Klart for reservasjonsreprise».
Helseminister Bent Høie har avlyst reservasjonsretten for abort. I stedet skal underskriften på abortbegjæringen fjernes. I tillegg til dette skjemaet, skal fastlegen sende inn medisinske opplysninger til sykehuset.
Lege Morten Horn skriver i en kronikk på NRK Ytring at dette i praksis er en henvisning til abort og at fastleger som har kvaler med dette, bør fritas.
Man kan diskutere hva en henvisning er, slik en kan diskutere hva en abortbegjæring er. På abortbegjæringen skriver legen kun under på at han har informert og undersøkt; kvinnen selv begjærer/krever abort.
Legen samtykker altså ikke, verken i henvisningen eller i begjæringen. Likevel ønsker noen å reservere seg. Jeg har stor respekt for disse samvittighetskvalene. Det er ikke dèt jeg har problemer med – det er Horns foreslåtte løsning.
Må få snakke med fastlegen sin
Ifølge Horn har fastlegen uansett ikke en stor rolle for den abortsøkende; løsningen er at kvinnen går direkte til sykehus.
Men fastlege-ordningen ble innført fordi en ville ha kontinuitet og helhet i lege-pasient-forholdet. Mens Horn tar hensyn til fastlegens sjeleliv, viser han mindre respekt for pasientens. Abort er vanskelig. Derfor må den det gjelder mest – kvinnen – få snakke med fastlegen sin om det.
Horn sammenligner abort med aktiv dødshjelp og dødsstraff, der leger medvirker. Horn anerkjenner helt riktig at det å slippe å henvise eller utføre et inngrep selv, ikke nødvendigvis gir renere samvittighet, når en henviser til henvisende leger, foretar forberedende undersøkelser osv.
Selv anser jeg meg ikke som ansvarlig for en abort ved å underskrive en abortbegjæring. Men dette er individuelt.
Kanskje lar samvittigheten seg ikke innordne i ferdigdefinerte kategorier for henvisninger eller medvirkning? Kanskje er det viktigere å se på hvordan denne interessekonflikten kan løses?
Ingen fasit
Når samvittigheten er individuell og en ser ulikt på «medvirkning», blir det umulig å tilrettelegge for at hver lege skal få fritak i tråd med sin samvittighet. Det mest praktiske og etiske er å tilrettelegge for pasientens behov – og jeg tror ikke abortsøkende trenger en lege som er abortmotstander.
Jeg er enig med Horn i at fjerningen av underskriften på et skjema, kanskje ikke er nok til å fjerne de fleste reservasjonslegers kvaler. Jeg tror mange reservasjonsleger vil føle behov for å påvirke kvinnens beslutning.
Horn hevder legekontorene enten blir åsted for abortkamper, eller som katolske skriftestoler. Men det finnes en tredje løsning:
Reservasjonslegene og Horn bør innse egne begrensninger. Et legestudium gir ingen fasit på rett og galt. Det er kanskje derfor de fleste leger både evner og ønsker å holde seg profesjonelle.
Jeg respekterer at noen leger har så sterke kvaler at de ikke klarer det.
Men da bør legene ha samvittighet nok til å anerkjenne at de dermed ikke er de beste rådgiverne for abortsøkende, og heller sette pasienten i sentrum.
Det er tross alt pasientene helsevesenet er til for, og dem, ikke legene, Horn og hans like bør bestrebe å gjøre livet mer levelig for.
